Inntrengende om okkupert øy

BOK: Dvelende om kvinner og barn under tysk okkupasjon.

Rannveig Leite Molven er født i Bergen og har en mastergrad i litteraturvitenskap.
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Rannveig Fern Leite Molven: «De vakre dagene». 121 sider. Cappelen Damm.

Handlingen i den femte romanen til Rannveig Fern Leite Molven (f. 1974, debut 2012) er lagt til en vestlandsøy i havgapet ikke langt fra Bergen og utspiller seg under andre verdenskrig, noe som også understrekes i et kort etterord hvor muntlige og skriftlige kilder listes opp.

I sentrum for denne fiktive okkupasjonshistorien, fortalt i tredje person, står enka Edith som har ansvar for telefon- og telegraftjenesten på øya. Hun prøver å skjerme de to døtrene sine, den lyshårete, trassige tenåringen Agnes som har lett for å få andre til å smile, og den 12 år gamle, mer engstelige rødtoppen Cecilie, hun som synes å ha bare en nær venninne og uavlatelig er redd for at hun skal si eller gjøre noe galt.

Synsvinkelen vandrer nesten bare mellom disse tre karakterene. Viljen til psykologisk dybdeboring er merkbar, og mange sanseinntrykk – kanskje særlig i form av lukter – nedfeller seg i en velmodulert krigshistorie som i sum virker mer innadvendt, tanketung og dvelende enn direkte actionfylt.

Uten ytre dramatikk er romanen likevel ikke. Edith og døtrene tar seg i det skjulte av den unge motstandsmannen Oliver til han blir plukket opp av en skøyte. Den tilsynelatende ganske vennlige, tyske gestapo-offiseren Werner oppleves som en trussel hver gang han avlegger Edith et besøk, og slutten på soga understreker til fulle hvor alvorlig livssituasjonen for sivilbefolkningen på en norsk øy kunne bli under den tyske okkupasjonen.

Ellers minner teksten oss på at dette var krisetid med varemangel og bruk av blendingsgardiner, med miner duppende i strandkanten, uroskapende skøyter i synsranden og med frykt for at en eller annen nyfiken sladrekjerring skal røpe hemmeligheter som tyskerne er på jakt etter. Her gjelder det å passe på, holde tett, lyge når det er påkrevd.

For Edith – som har mistet både ektemannen og en datter – ligger de «vakreste dagene» i fortida, og vi får fortløpende innblikk i tre menneskesinn der tankene stadig «gnisser mot hverandre». Best fungerer teksten når kvernende, lett paniske refleksjoner må vike for scenisk framstilling – for eksempel i episoder knyttet til Cecilie og katten hennes, til et varmende bad i en sinkbalje på kjøkkenet, til historien om en veltet furu, til observasjonen av en jente med brukket arm på kafé. Slike scener skulle jeg gjerne hatt flere av.

Direkte skjemmende er de mange elementære kommafeilene og usikkerheten i bruken av «da» og «når». Men kjenner du ikke til ord som «uhiren», «tvåga», «kjø» eller «kjeser», er det bare å google, så er det problemet løst.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. MC-tur gjennom pandemien – og alle feilene som ble begått

  2. Anmelderen skulle ønske denne boka var dobbelt så lang

  3. Serie­morder dreper kjen­diser i for­rykende tempo

  4. Rasende, vittig og klokt om livet i rulle­stolen

  5. Medrivende om finske inn­vandrere i Finn­mark

  6. Hans uvanlige krim­helt hol­der koken – heldig­vis!

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse