Det blåser på topplederne

BOK: Hvis Exit kan være troverdig, kan Anita Krohn Traaseths romandebut også være det.

Publisert: Publisert:

Anita Krohn Traaseth debuterer som romanforfatter med «Kamel uten filter». Foto: Aschehoug forlag

Ida Vågsether

Grade: 3 out of 6 stars

Anita Krohn Traaseth: Kamel uten filter. Roman. 218 sider. Aschehoug forlag.

Hva mer er det å si om Anita Krohn Traaseths omdiskuterte debutroman, når Elin Ørjasæter i Morgenbladet kalte den “årets dårligste roman”? VGs anmelder Elin Brend Bjørhei gikk til og med lenger da hun i sin anmeldelse skrev at den tidligere lederen for Innovasjon Norge burde latt være å gi den ut. Men til tross for at de er enige at romanen er dårlig, er de uenige på et punkt: hvor vidt den er troverdig. Kanskje gir denne uenigheten romanen livets rett.

I «Kamel uten filter» viser Traaseth lederes fall fra to perspektiv: den hardbarka lederen Hilde og den enda mer hardbarka journalisten Brage. Felles for dem er at de ved romanens begynnelse har havna på lederkurs på Blindern. Mens foreleseren plaprer seg gjennom første studiedag ser de to tilbake på sine karrierer mens de «reflekterer» over hvor det gikk galt.

For Hilde starta problemene da hun gikk fra privat til offentlig sektor. Som kommunaldirektør i Oslo fikk hun i oppdrag å lede omstillingsprosesser og nedskjæringer. Etter ti måneder med upopulære avgjørelser, maktkamp varslingssaker fikk hun sparken. 

På den andre siden av fortellingen har vi Brage, en karikatur av en gravejournalist som spiser offentlige ledere til frokost. Han ble så opphengt i å felle folk at han stolte blindt på feil kilder. En fatal blemme resulterte i at han måtte gå på dagen, og slik havna også han på lederseminar.

I denne tydelig politiske romanen forsøker Traaseth å overbevise leseren om sitt syn på offentlige lederes vilkår. Journalister er ute etter dem, varslingssystemer utnyttes i maktkamper og hendene deres er bundet.

For en som har fulgt med på debatten i Osloskolen er maktspillet dessverre troverdig, og Giskes dansevideo er et grelt eksempel på media på sitt verste. Stor romankunst blir det ikke av den overtydelige symbolikken, de flate karakterene og de brå vendingene, men er ikke «Kamel uten filter» verdt en del likevel, på samme måte som NRKs serie Exit, all den tid man etterpå blir sittende og vurdere verkets troverdighet?

Publisert: