Japansk døgnkioskmedarbeider tar ordet

ROMAN: Uforutsigbart om en kvinne som ikke lever opp til samfunnets krav.

Publisert: Publisert:

Sayaka Murata har skrevet en bok som både morer og overrasker vår anmelder. Foto: Pressebilde

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker

Foto: Pressebilde

Grade: 5 out of 6

Sayaka Murata: Døgnåpent. Oversatt av Magne Tørring. 159 sider. Font.

I fjor ga jeg lunken kritikk til Hiromi Kawakamis Tokyo-baserte, driftsorienterte bruktbutikkroman «Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander» som virket omstendelig og var uten dramatisk driv.

Les også

Japanske forviklinger uten trøkk

Bedre lykkes Sayaka Murata (f. 1979) med den motivisk beslektede romanen «Døgnåpent» som er under oversettelse til 35 språk. Den handler om 36-årige, pliktoppfyllende Keiko, en kvinne som har jobbet 18 år i en døgnåpen kiosk i Tokyo, og som i jegform avslører hvor plagsomt det er når man mislykkes i å leve opp til omgivelsenes normalitetskrav. Ikke har hun en ordentlig jobb, ikke har hun kjæreste, ikke er hun gift. Det er på tide hun skjerper seg og blir som andre kvinner. 

Forfatteren jobbet mange år i en japansk døgnkiosk. Dette speiler seg på uanstrengt vis i denne stramt strukturerte teksten. Atmosfæren, lydene, de mange påtvungne høflighetsfrasene og arbeidsrutinene til sjefer og ansatte fanges gjennom stadig nye scener, mens dramatikken som snart begynner å utspille seg, er av det overrumplende, lett aparte slaget. Den norske oversettelsen virker sikker og flyter bra.

Ved å vende tilbake til barndommen og minnes enkelte episoder knyttet til bl.a. en død fugl og slag med en spade, avdekker Keiko at hun ikke var som andre unger. Og tilbakemeldingene hun som voksen kvinne får fra familie og venner, forteller med all mulig tydelighet at hun ikke lenger bør leve som enslig døgnkioskmedarbeider uten ambisjoner om et fullverdig liv. Hun må slutte å lyve for seg selv og andre og gli inn i en kvinnerolle som samfunnet aksepterer. 

Blant bipersonene er den lange slasken, livsløgneren, forgjeldete, illeluktende hobbyfilosofen Shiraka, «tynn som en ståltrådhenger», viktigst. Motvillig, i håp om å kunne skaffe seg en kone, søker han jobb i kiosken. Der blir han ikke lenge. Til det er han for lat, udisiplinert, arrogant nedlatende. Igjen og igjen slår han fast at vi lever i et steinaldersamfunn, og at alle kioskarbeidere er tapere. Uten sperrer slår han fast at Keiko er en «åpenbart uknulla kjerring» med en «livmor som er gått ut på dato», et «misfoster» som han ikke engang kan få «ståpikk» av. Et større sjarmtroll av en macho-fiksert drittsekk har jeg knapt snublet over i bøkenes verden. Slik sett blir slutten på soga uventet.

Så jeg forstår de anmelderne som er sitert på bokomslaget, og som strør om seg med honnørord av typen «morsom», «smertende trist», «Tankevekkende og helt uforutsigbar», «Absurd, komisk, klok og presist fortalt». 

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Bil med henger har veltet

  2. Nå kommer de: «Trolig det råeste verden har sett»

  3. Gladnyhet for Haaland og tysk fotball

  4. Besøkstallene stuper på Preikestolen

  5. Et parti som går opp i limingen

  6. Tidligere Viking-spiller hanket inn storavtale for Hinna

  1. Litteratur
  2. Roman
  3. Anmeldelse
  4. Bokanmeldelse
  5. Japan