Verden slik en maurflittig multikunstner minnes den

ROMAN: Ketil Bjørnstad har skrevet en ny bok om livet sitt - en mursteinsroman utspent mellom det intime og det leksikalske.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Ketil Bjørnstad: Verden som var min. Tyvetallet. 828 sider. Aschehoug.

Når arbeidsnarkomanen Ketil Bjørnstad (f. 1952, debut 1972) sender ut femte bind av sitt selvbiografiske gigantprosjekt «Verden som var min», er han trofast mot det komposisjonsmønsteret han etablerte allerede i åpningsboka «Sekstitallet» (2015). Med synsvinkelen vekselvis lagt til «jeg», «han» eller «Bjørnstad-gutten» beretter han kronologisk og i historisk presens om åra 2000-2009, riktignok med visse tilbakeblikk på bl.a. Steinerskole- og Sandøya-tida samt diverse sprang fram mot nedskrivingsøyeblikket i 2018.

Det hele virker systematisk og ryddig utført og gir leseren akkurat det undertittelen lover: «Historien om et liv. Historien om en tid.» Målet er å veve egne erfaringer sammen med nasjonale og globale begivenheter. Men særlig spennende er knapt et så forutsigbart, fastlåst fortelleropplegg som dette.

Like fullt er det lett å la seg fascinere av den litt for ordrike vandringen gjennom livet til den sympatiske, produktive multikunstneren Ketil Bjørnstad som i perioden 2000-2009 gir ut hele seks romaner og fem sakprosaverk, om Hans Jæger, Ole Bull, Liv Ullmann og Kolbein Falkeid, Paris og Modum Bad.

I tillegg skaper han ny musikk, gir ut plater og takker ja til spilleoppdrag over hele kloden. Listen over instrumentalister og sangere som han samarbeider med, og litteratur som han har tonesatt, er imponerende lang og bred.

Samtidig kjøper han og kona C. (VG-journalisten Catharina Jacobsen) hus på Nordstrand, de skaffer seg ny katt, adopterer F., en liten kinesisk jente, jobber knallhardt og pleier omgang med kjendisvenner, her til lands og ute i den store verden. Flyskam finnes åpenbart ikke i Ketil Bjørnstads hektiske globetrotterliv.

Mye spalteplass vies egen og foreldrenes helse. De gamle ender omsider på sykehjem, mens han plages av noe han tror er hjerteflimmer, får legehjelp og havner på operasjonsbordet, en grei sluttscene i denne voluminøse rapporten om en kunstner som nekter å legge om livsstilen og kjører på for fullt.

Sammenkoplingen av det intimt personlige og det leksikalsk-dokumentariske knyttet til historiske begivenheter resulterer i en åsgårdsrei av person- og stedsnavn. Best fungerer referansene når fortelleren dveler ved stoffet og går i dybden. Men ofte fører allusjonsteknikken til klassisk namedropping og har ingen effekt utover det å reklamere for fortellerens vide kulturelle horisont.

Som tidligere oppviser erindringsverket en nesten manisk interesse for ulykker og død– på jernbanenettet, i luften, på veiene, til sjøs. Kriger, terroraksjoner, æresdrap, selvmordsbombere, massakrer, naturkatastrofer, selvmord, sykdom – i dette universet av «Tap, sorg, angst, død» er det definitivt farlig å ferdes.

Jeg har alltid ment at det er en menneskerett for forfattere å kunne ta til motmæle mot sine kritikere. I år går Ketil Bjørnstad spesielt til angrep på Espen Søbye, «alfahannen på den akademiske haugen», han som slakter Jæger-biografien i Dagbladet, og slik beviser at han alltid bedømmer «en forfatter ovenfra og ned.» Jeg kan derfor forstå hvorfor ros fra utenlandske kritikere varmer, men synes samtidig at hans angrep på norske anmeldere ofte minner om sutring, fulle av feilslått ironi, som når han forsvarer den overlessete, kulturrådnullete kramperomanen «Mannen som gikk på jorden» (2002).

Ellers skaper dikteren varme, nyanserte portretter av sin nærmeste familie, av gode venner og mennesker han møter, f.eks. Erik Bye, Liv Ullmann, Moskva-ambassadør Øyvind Nordsletten, Arne Treholt. Gjennomgangen av sistnevntes spionsak er energisk og interessant, og mange av Ketil Bjørnstads NATO- og USA-kritiske synspunkter er på sin plass. Satiren rettet mot Tommy Hilfiger og Innovasjon Norge fungerer dessuten bra. Bruken av humor og selvironi likeså.

Kritiseres bør derimot forfatterens hang til slappe, klisjeaktige utsagn. Jeg tror rett og slett ikke på at «Mangelen på ambisjoner har drevet ham gjennom livet», eller at han elsker de tre nordligste «fylkene over alt.» Hva da med C.? F.? Foreldrene? I tillegg mangler forfatteren evnen til å stramme inn. Altfor ofte gjentas de samme poengene, da gjerne ved at en belærende forteller stikker pekefingeren langt inn i leserens øye, som i omtalen av guruen Dan Lindholm.

I stedet for å insistere på å få skrive «bragt» og ikke «brakt» burde den selvbevisste, kunnskapsorienterte dikteren sørget for å unngå klossetheter av typen «NATO-landene brukte ti ganger så mye på forsvar enn Russland». Ellers må boktitler og navn skrives riktig også i en mammuttekst hvor det lett vil komme skrivefeil. Som etablert pedant påpeker jeg derfor at det skal hete «Til musikken», «Ludvig Hassels tusenårsskifte», Kjetil André Aamodt, Nils Henrik Asheim, Osama bin Laden, Bjergsted, «Hawaii, Oslo» og Billie Holiday, for bare å gi noen få, ikke altfor graverende eksempler på ortografiske glipp underveis.