Graver videre i familietraumer

BOK: I enda en flott roman graver Vigdis Hjorth stadig like iherdig mellom de flokete røttene på arketypiske familietraumer.

Vigdis Hjorth har allerede fått mye skryt for sin nye roman, «Er mor død». Så også av Aftenbladets anmelder. Foto: Sara Angelica Spelling/Cappelen Damm

  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Vigdis Hjorth: Er mor død. Roman. 359 sider. Cappelen Damm.

Vigdis Hjorths (1959, debut 1983) omfattende og energiske forfatterskap rommer mange flotte romaner. Årets «Er mor død» er en av dem. Den åpner da den jeg-fortellende kunstneren Johanna – dobbelt så gammel nå som da hun dro ut, kommer tilbake til hjembyen etter tretti år i utlandet for å arrangere en retrospektiv utstilling. Det er i seg selv et utfordrende prosjekt, men enda mer et påskudd til et siste forsøk på å få kontakt og bli kjent med sin 85-årige mor, og en gang for alle finne ut av sitt forhold til familie, mor og søster.

Johanna vokste opp i et velhavende hjem med en tyrannisk advokatfar som herset eneveldig med kone, to døtre og familiens liv. Mora hadde på et tidspunkt underkastet seg, tilsynelatende slettet seg selv ut, for å leve opp til farens fordringer og verdier samt alle sosiale konvensjoner slik hun oppfattet dem. Men siden det også er mye brutal makt i myke verdier, visste hun på sitt stillferdige vis å kue Johanna.

Men så mønstret Johanna egenviljen og brøt over tvert: Hun ville ikke lenger studere juss – det var det faren som ville hun skulle gjøre. Hun ville ikke være gift med den juristen som foreldrene ville hun skulle være gift med. Hun ville studere kunstfag og være kunstner – som faren begge deler foraktet. Og hun ville dra av gårde til USA med kunstlæreren Mark, og som hun gjorde idet hun kastet alle konvensjoner og omforent anstendighet over bord. Til familiens skam.

Nå er Mark død; det er for lengst faren hennes også. Selv har hun en musikersønn, som selv nettopp har blitt far; for tida er han engasjert i Østerrike. Da hun rev seg løs og reiste, gjorde hun noe utilgivelig i familiens øyne, som bare ble forverret da hun etter hvert ble en anerkjent kunstner som stilte ut bilder mora kjente seg igjen i – for tittelen «Mor og barn» kunne da bare handle om henne selv og datteras syn på henne? Og da hun for fjorten år siden ikke kom hjem til sin dødssyke far og begravelsen hans, var det gjort, og alle forbindelser definitivt brutt.

Men om mor er ferdig med Johanna, er ikke hun ferdig med mor. Så over hundrevis av sider følger leseren henne i hennes maniske, patetiske, surrealistiske, hysteriske, inntil det ulovlige forsøk på å komme i kontakt med sin totalt avvisende mor, som verken svarer på telefon, mail eller personlige henvendelser. Hun spionerer gatelangs for å få et glimt av mora, hun fotfølger mora og søstera på vei til kirkegården for å stelle ved farens grav. Til slutt er hun desperat nok til fysisk å tvinge seg på mora.

På overbevisende vis lar Hjorth jeg-fortelleren skildre seg selv som besatt av å gjøre opp sitt livs bestikk med mor – og samtidig avdød far og en lillesøster som alltid har vært, som fortsatt er, den pliktoppfyllende gode datteren, symbiotisk knyttet til mor. Johanna er likevel samtidig en nøkternt realitetsorientert og klok person som ved hjelp av alle sine erfaringer og lesning reflekterer over eget liv og holdninger, og som seint i livet og med ei mor på gravens rand vil komme under vær med hva har de holdt på med, hvordan ble det slik? For det kan da vel ikke være slik at mor aldri har lurt på hvordan datteras liv har artet seg, eller ikke betenkt at hun har et barnebarn et eller annet sted i verden, og at de to en gang også hadde en mann og en far?

Som ung klarte Johanna å rive seg løs fra mora og tok siden sin del av omkostningene ved den skuffelsen hun påførte mor, far og søster ved å gå sin egen vei. Når hun etter tretti år gjør et siste forsøk på å komme på talefot med mor, blir hun avvist. Dilemmaet i hennes liv forblir uløselig. 

Eller som han sa, den unge mannen av pakistanske foreldre som hadde en norsk kjæreste han ikke kunne fortelle om hjemme, for det ville gjøre mor ulykkelig og han ville ikke såre henne, i alle fall ville det forårsake et himla familiært rabalder; det ville han i hvert fall utsette: «For du har jo bare ei jævla mor.» Det var for tretti år siden. «Mor er død» utspilles i dag. Til slutt innser Johanna at «Mor er død i meg», men legger til: «men det hender hun rører på seg». Jeg skulle tro at mange under lesningen av «Mor er død» både kan og må se skyggen av Johanna når de ser seg selv i speilet. Og forfatteren kan fornøyd konstatere at kunsten fungerer.

Ei bok er en fast størrelse. Den er seg selv lik, år ut og år inn, der den står på hylla. Det intet mindre enn vidunderlige er at den er ny og forskjellig for hver leser som åpner den for seg, alle med vår egen person og unike forutsetninger, aldri identiske fra en leser til en annen. Men siden det nå er umulig for enkelte å lese Vigdis Hjorths romaner som romaner, uavhengig av hennes biografi, må det sies igjen og igjen at det som interesserer alle andre enn hennes nærmeste, er ikke hvor nært romanpersoner måtte ligge opp til deres liv (det vet vi ingenting om), men at de er slik framstilt at de berører oss, om de nærmer seg våre.

Publisert:
  1. Anmeldelse
  2. Bokanmeldelse
  3. Litteratur
  4. Roman

Mest lest akkurat nå

  1. Viking FK har beklaget til Berntsen – styre­lederen vurderer å trekke seg

  2. Fugleinfluensa påvist på fugl i Nærbøparken

  3. Coop møter Coop i ny bydel som kan få flere innbyggere enn hele Bjerkreim eller Hjelmeland

  4. Fisker frastjålet hummer til 20.000 kroner: – Aldri opplevd før

  5. Verdensmesteren bor i en ombygget container. Tett på naturen for 500.000 kroner

  6. Gigant­broen på E39 vil gi en stor klima­gevinst, mener tilhen­gerne. Nå er et nytt regne­stykke klart