Boogie-woogie og samtaler med Gud

KONSERT: Stor variasjon i programmet, men vår anmelder er så imponert at han triller en blank sekser for onsdagens kveldskonsert.

Engegårdkvartetten.
  • Eirik Lodén
    Eirik Lodén
Publisert: Publisert:
Grade: 6 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

St. Petri kirke, onsdag kveld: Wolfgang Amadeus Mozart: Strykekvartett nr. 14, K. 387. Franz Schubert: Variasjoner over «Trockne Blumen», D. 802. Arnold Schönberg: Fantasi, op. 47. Ludwig van Beethoven: Klaversonate nr. 32, op. 111.

Engegårdkvartetten: Håvard Gimse og Christian Ihle Hadland, klaver, Ingrid Ose, fløyte, Johan Dalene, fiolin, Odveig Klyve, tekst.

På Kammermusikkfestivalens åpningskonsert tirsdag kveld ga Engegårdkvartetten oss en dypt engasjert og engasjerende Beethoven-tolkning. Men ensemblets leder, bodøværingen Arvid Engegård, er ikke mindre ekspert på Mozart, for å si det forsiktig.

Hans mange år som kapellmester under dirigenten Sándor Végh i Salzburg, komponistens forhatte hjemby, er allerede gått inn i historiebøkene. Og i dag har han og kvartetten hans viet seg til Mozart: De varmet og vartet opp til lunsj med den femte, og til kvelds med den første, av de i alt seks strykekvartettene Mozart tilegnet sin eldre venn og beundrede kollega Haydn.

Disse verkene var også de første virkelig fullmodne fra Mozarts hånd i en nokså nyetablert sjanger der til og med denne verdensmesteren må ha hatt debutantnerver.

Les også

De spiller og puster som én organisme

Haydn var det store forbildet, han hadde konsolidert sjangeren, om ikke egenhendig skapt den, og Mozarts nyeste bidrag ble nesten som personlige brev til Mesteren, som han ellers jevnlig spilte kvartett med på uformell huskonsertbasis. Haydn tok da sympatisk nok annenfiolinen, mens Mozart trakterte sitt favorittstrykeinstrument bratsjen. Som kunstnerisk festivalleder Christian Ihle Hadland sier i sine ypperlige introduksjoner i programheftet: Hvem skulle ikke ønske å ha vært flue på veggen under disse sammenkomstene? Men det er ikke sikkert det låt bedre da enn den fremførelsen vi fikk høre i kveld – kjennetegnet av forfinet og frydefull musisering, kløktig frasering og uttrykksfull vibratokontroll.

Ingrid Ose.

Årets festival har ellers som hovedtema «Beethoven og romantikkens fødsel». Men mens Beethoven like mye var en fullender av en stilretning, så var det nok hans yngre samtidige Schubert som mest tråkket opp nye stier. Det gjorde han ikke minst i sine drøyt 600 sanger eller Lieder, som det heter på teutonsk, og en av disse danner utgangspunktet for det både lyriske og halsbrekkende virtuose variasjonsverket på kveldens program, som er fryktet og beryktet territorium blant fløytespillende mennesker.

De unge tvillingsøstrene Ose er begge fløytister, de har allerede vakt stor oppsikt sammen og hver for seg, og vi får høre mer til dem i løpet av festivaluken. Her var det Ingrid Ose som spilte, og hun imponerte storlig med sin både gylne og sølvkantede fløytetone, båret av en suveren pustekontroll og teknikk. De visne blomstene fikk nytt friskt liv, som det handler om i sangen. Håvard Gimse viste seg som en svært lydhør medspiller, både i dette og det neste verket på programmet, som har en helt annen karakter.

Les også

Stortalentet har millioner i hendene

Om Schubert er romantikkens spirekasse, er Arnold Schönbergs musikk et troverdig og heroisk forsøk på å kompostere dens lange ettervekst hundre år senere – fånyttes, har det vist seg, enda hundre år etter det igjen. Det var et særdeles modig programvalg av det unge fiolinvidunderet, skap-rogalendingen Johan Dalene som nettopp er sluppet ut av Sandnes-karantene. For Schönbergs kompakte Fantasi er både vanskelig å spille og krevende å lytte til – så langt fra publikumsfrieri det går an å komme. Men Dalenes formidable formidlerevne og levende uttrykk fikk også dette til å nå helt frem og inn til publikum.

I romanen Doktor Faustus lar Thomas Mann sin hovedperson, den fiktive komponisten Adrian Leverkühn, selge sin sjel til djevelen idet han konverterer til Schönbergs tolvtoneteknikk. Det ble et surmulende etterspill mellom komponist og forfatter, med den musikalske filosofen Adorno som lettere inhabil fredsmegler: Han, Mann og Schönberg var nesten naboer i et California som var overbefolket av kunstnerflyktninger fra et sammenrast Europa. I samme roman forekommer den største av alle litterære skildringer av hva som foregår og står på spill i Beethovens aller siste klaversonate.

Festivalen hadde i år invitert lyrikeren og filmskaperen Odveig Klyve til å lese opp fra en annen romantekst, signert Milan Kundera, som også mediterer over denne ikoniske musikken, og gir et litt annet perspektiv på den. Det var et regi-grep som fungerte godt, med flott opplesning, selv om den harmoniske opptakten mellom de to satsene måtte bli hengende i luften og minnet lovlig lenge. I likhet med Beethoven-kvartetten vi hørte tirsdag, tilhører denne sonaten den sene transcendentale fasen av livsverket, der den døve einstøingen både samtaler med Gud og finner opp boogie-woogie i samme slengen.

Og Ihle Hadland parerte sfinksens gåter som om han allerede har levd ti liv, med en nesten usannsynlig pianistisk klangbeherskelse og åndelig gjennomlysningskraft.

Les også

  1. Slik blir årets kammermusikk­festival

Publisert:
  1. Kammermusikkfestivalen
  2. Mozart
  3. Klassiskanmeldelse
  4. Klassisk musikk

Mest lest akkurat nå

  1. Ventetid på inntil ett år på SUS: – Fører til stor frustrasjon

  2. Arild Østbø med klar beskjed etter ny praktkamp: - Jeg har fortalt at jeg vil stå

  3. Oversvømmelser og store vannmengder langs E39

  4. Gjør du også disse lysfeilene? Så mye kan det koste deg i bot

  5. Blandet mottakelse for «Nordsjøen» – fra treere til «en oppvisning»

  6. Oilers snudde kampen mot erkerivalen: - Vi fikk høre det i pausen