Ytringsfrihet, men mest for makten

De siste hundre års norske ytringsfrihetshistorie viser at også denne friheten alltid er størst for dem som kan sikre den med makt.

Kjersti Løken Stavrum har skrevet bok om norsk ytringsfrihetshistorie sammen med Trygve Aas Olsen. Her er hun fotografert under en ytringsfrihetsdebatt i sommer.
Publisert: Publisert:

Trygve Aas Olsen og Kjersti Løken Stavrum:
Rabalder
Kontroversielle ytringer gjennom 100 år
445 sider
Aschehoug

Grade: 4 out of 6

Den nye ytringsfrihetskommisjonen har konkludert med at i Norge «er ytringsfriheten godt beskyttet for kunstnere». Kunstneren Hanan Benammar kaller denne påstanden «en vits». Hun er en av de tre ansvarlige for teaterforestillingen «Ways of seeing».

Samtidig som Ytringsfrihetskommisjonens leder, Kjersti Løken Stavrum, er medforfatter av en bok om hvor mye mer ytringsfrihet vi har fått de siste hundre årene, er Benammar medforfatter av en bok som viser hvor galt det gikk da en liten teatergruppe la seg ut med noen av landets mektigste politikere og deres medspillere i påvirkningsbransjen.

Erna Solberg har ennå ikke beklaget at hun brukte sin statsministerautoritet til å legge tunge steiner til byrden for en liten gruppe kunstnere som allerede var under et enormt press. Lærere som ytrer seg om kvaliteten i skolepolitikken, risikerer jobben. Kravene om lojalitet, som i praksis betyr å tie, finnes overalt. Kanskje er vi ikke kommet så langt, likevel?

Konflikten rundt den ellers ganske anonyme oppsetningen på Blackbox-teatret er et viktig apropos til den historiske gjennomgangen av norsk ytringsfrihetshistorie. Selv om mye er blitt bedre siden den gang Nationaltheatret ga etter for presset og trakk en oppsetning der Gud ble framstilt som en piperøykende svart amerikaner, viser det seg at makten ennå kan brukes mot forestillinger som de mektige misliker.

Løken Stavrum og Trygve Aas Olsen har tatt for seg en lang rekke kjente konflikter fra 1920-tallet og fram til i dag. Den ytre anledning er at Norsk PEN fyller hundre år. I mesteparten av denne tiden var organisasjonen stort sett en selskapsklubb for allerede ganske frie skribenter, men det gjør ikke boken mindre viktig. Norsk historie er uansett full av forsøk på å kneble ytringer som brøt med den rådende gudstro, seksualmoral eller som utfordret de politiske majoritetsmeninger. Det er greit å bli minnet på at Einar Gerhardsen, før han ble landsfader, gjentatte ganger ble fengslet for sine meningers skyld. Eller at den norske filmsensuren gjorde seg til latter internasjonalt ved å totalforby Monty Pythons fabelaktige satire «Life of Brian». Som Aas Olsen skriver: «Opp gjennom årene har Statens Filmkontroll klippet i stykker eller bannlyst mange filmklassikere.»

De to forfatterne har delt de hundre årene mellom seg, og skriver såpass ulikt at det nærmest fortoner seg som to bøker. Trygve Aas Olsen har tidligere utgitt boken «Skriv enkelt og smart». I «Rabalder» følger han sine egne råd så langt at fremstillingen noen ganger bikker over i det banale. Noen av framstillingene hans har også for mye kontekst. Det er i og for seg interessant å lese både om m-l-bevegelsen og bli minnet om at det fantes en ganske kraftig opposisjon mot å innføre fargefjernsyn i Norge, men ved å gi for mye bakgrunn, risikerer Aas Olsen at ytringsfrihetsaspektet blir mer utydelig.

Løken Stavrum, som tar for seg de siste 20 årene, krever mer av leserne, og dukker også grundigere ned i eksemplene hun har valgt. Men heller ikke hun finner plass til noen dyp drøfting av de mange konfliktene hun beskriver. Begge styrer også unna de mest kompliserte debattene om ytringsfrihetens grenser. «Rabalder» er først og fremst en kavalkade over saker hvor vi i ettertid kan forundre oss over at ikke samtiden så klarere hva som sto på spill.

En påfallende svakhet ved boken er at den er enda mer Oslo-sentrert enn slike kulturhistoriske tilbakeblikk pleier å være. Bortsett fra flere fyldige kapitler om fornorskingspolitikken overfor samene, og overgrepene mot taterne, skaper boken et inntrykk av at kampen for ytringsfriheten utelukkende har utspilt seg innenfor det lille reservatet hvor de store forlagene, de største avisene, stortinget, regjeringen og høyesterett holder til. Slik er det jo ikke.
Når det er sagt, er det all grunn til å anbefale boken. Nettopp fordi så mange også i dag må tåle mye for sine ytringers skyld, er det nyttig å få en slik omfattende påminnelse om at makten alltid har forsøkt å bekjempe, eller til og med forby, ytringer som utfordrer det moralske, religiøse eller politiske status quo. Denne kampen er på ingen måte over, det handler bare om å se hvor og hvordan den utkjempes, det er snakk om ways of seeing.

Publisert: