Filmåret 2018: Musikk, Netflix-revolusjon og selvmord

Musikkinfiserte filmer har trukket horder til kinosalene, superheltsjangeren har både fått friskt blod og stagnert. Men den største nyheten er Netflix’ satsing på spillefilm.

Publisert: Publisert:

En av kinoårets store, positive overraskelser var Queen-filmen «Bohemian rhapsody». Og Rami Malek er en fantastisk Freddie Mercury. Foto: 20th Century Fox

  • Elisabeth Bie
    Journalist
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Aner man, for første gang på mange år, en ørliten markedsmetthet på superheltfilmer og dystopi? Eller er det bare den store mengden titler som slippes som har fått en til å føle at snart er nok?

Få greier vel lenger å holde styr på hvor mange filmer som finnes om Spider-Man, Superman og Batman, om man også regner med animerte filmer og tv-serier. Til jul introduseres en ny superhelt i egen film: Aquaman.

Superheltfilmen «Black Panther» ble en kjempesuksess, og både Lupita Nyong’ og filmen er hete tips til Oscar-nominasjonene. Foto: Marvel Studios

Til tross for dette: En reinspikka superheltfilm fra Marvel tok både anmeldere og publikum med storm i vår. «Black Panther», med handling fra både USA og det fiktive afrikanske kongedømmet Wakanda, har allerede fått flere Golden Globe-nominasjoner, og er også en het Oscar-kandidat. Og er uten tvil et friskt pust i en stadig mer repeterende sjanger.

Her er ti favoritter - fra våre filmanmeldere:

Les også

Våre anmeldere: Dette er årets beste filmer

Takk for filmmusikken!

At «Mamma Mia: Here we go again» igjen fikk feelgood- og Abba-fans til å strømme til kinoen og synge med, var ingen stor overraskelse. Over 700.000 billetter ble solgt til filmen i Norge.

Den fjerde innspillingen av «A star is born» ble en triumf som «alle» elsker for Bradley Cooper og Lady Gaga. Foto: SF Studios

Men så har vi fått to andre filmer som har budt på både latter, tårer, gåsehud og herlig musikk. Den sensasjonelt gode nyinnspillingen av klassikeren «A star is born» med Lady Gaga og Bradley Cooper, med herlig nyskrevet musikk. Og så: et biografisk drama om Queen og deres avdøde frontmann Freddie Mercury. Hvem skulle trodd at den skulle interessere så til de grader som den har gjort, både internasjonalt og her hjemme?

Felles for alle filmene er at de har hatt svært god jungeltelegraf fra dem som allerede har sett dem.

Når historien, følelsene, filmen og musikken spiller på lag. Da blir det uimotståelig kino. Det viser alle disse filmene.

Norsk kinoklasseskille

Den norske filmproduksjonen har igjen vært stor. Det er ikke lenger en stor begivenhet når en ny norsk film kommer på kino. Flere store, norske kassasuksesser har det også blitt. Ifølge listen over årets mest sette filmer på kino før jul, er «Mamma Mia: Here we go again» årets mest sette film. Men deretter følger «Skjelvet», «Den 12. mann», og «Månelyst i Flåklypa». Også nyinnspillingen «Norske byggeklosser» har sneket seg med på topp 10.

Pia Tjelta i «Blindsone»: en av fire norske filmer i høst som handler om selvmord og/eller omsorgssvikt og kompliserte relasjoner mellom foreldre og barn. Foto: Jonas Alarik

Alle disse er forutsigbare kassasuksesser: Krigen, Flåklypa, påkostet, hjemlig katastrofeoppfølger og folkelig komedie. Verre er det med de smalere sjangerfilmene. Da skal vi langt ned på lista for å finne norske titler: «En affære» kom på 49. plass, mens kritikerroste «Blindsone» er nummer 76 på Filmweb.no listen. Filmer som «Harajuku» og Arild Østin Ommundsens «Now it’s dark», som begge ble positivt mottatt av anmeldere, er ikke en gang med på listen over de 100 mest sette filmene på norsk kino i 2018.

Familitetematikk

Tematisk har en klar tendens pekt seg ut i norsk film, særlig i høst: I løpet av kort tid kom det fire norske filmer som, med forskjellig innfallsvinkel, alle handler om relasjoner mellom foreldre og barn, selvmord eller andre dramatiske familieforhold. Først ut var «Blindsone», der Pia Tjelta blant annet fikk prisen for beste kvinnelige hovedrolle på filmfestivalen i San Sebastian. Deretter fulgte «Før jeg faller», «Føniks» og «Harajuku».

Tilfeldig? Antakelig. Men kanskje er tendensen et speil på at selvmord, rusproblemer og omsorgssvikt også har fått større og åpnere plass i mediene de siste par årene.

Finansieringsrevolusjon

I 2017 bestemte filmfestivalen i Cannes at bare filmer som ble satt opp på kino i Frankrike fikk delta i hovedprogrammet. Skulle liksom strømmefilm konkurrere om Gullpalmen på den tradisjonsrike festivalen nå? Utenkelig.

På Filmfestivalen i Venezia i 2018 var de ikke like fine på det. Alfonso Cuaróns Netflix-finansierte «Roma» ble tatt inn i hovedprogrammet, og stakk like godt av med Gulløven for beste film. Etterpå har filmen fått såpass med buzz at den også har fått begrenset kinodistribusjon i flere land. Men distribusjonen skal først og fremst skje i den verdensomspennende strømmetjenesten Netflix, med milliarder av potensielle seere. Det samme gjelder for andre store titler, for eksempel Paul Greengrass’ «22. july» og «Mowgli».

«22. july» hadde premiere på Netflix, og representerer den største filmrevolusjonen i 2018. Men også «bølgen» av tre filmer om terrorangrepet på Utøya. Foto: Netflix

Tendensen er bare i startgropen, men vil ta seg opp. Forklaringen er enkel: Etter turbulente år, kvier de store Hollywood-studioene seg for høy risiko med penger de kanskje ikke har. Mens Netflix allerede har milliarder av betalende kunder som krever stadig større kvalitet. For å vokse enda mer, må de bli mer eksklusive, og tilby nyheter og kvalitet.

Og pengene til finansieringen ruller jo inn jevnt og trutt - uansett.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Ambulanse påkjørt bakfra

  2. Og nei, vindkraft er ikke den «desidert største nedbyggingen av norsk natur». Det er hyttebyene våre

  3. Saudabu blir ny toppsjef i Equinor: - Det blir bra med en ingeniør

  4. Tre styrepils i 60 knop

  5. Stengt vei på Rennesøy grunnet steinras

  6. Venter «graverende rapport» etter konsert i Egersund

  1. Film
  2. Kino
  3. Strømmetjenester
  4. Filmanmeldelse
  5. Selvmord