Pixar kan bedre

Forventningene til Pixars animasjonsfilmer er vanligvis høye, men det siste tilskuddet, «Luca», er ikke mer enn et formelpreget gjesp.

To sjøgutter kamuflerer seg som mennesker og ferierer i en koselig italiensk by i denne filmen.
Publisert: Publisert:

Luca

icon
Denne artikkelen er over ett år gammel

Animasjonsfilm/Barnefilm/Familiefilm. Regi: Enrico Casarosa. Slippes på Disney+ fredag 18. juni.

Grade: 3 out of 6

Det skulle kanskje litt til å toppe noen av de siste årenes animasjonssuksesser, som «Sjel» og «Coco». Men det må likevel være lov å føle seg ørlite skuffet etter å ha sett det siste tilskuddet på den etter hvert ganske tettgrodde Pixar-stammen.

«Luca» er en formelpreget «fisk på land»-historie, eller mer presist: En film om et sjømonster som inntar menneskenes rekker, i en pittoresk, italiensk kystby. Den unge gutten Luca er som tenåringer flest: Eventyrlysten og glad i spenning. Derfor trekkes han mot overflaten, noe hans ansvarlige foreldre alltid har advart ham mot. Det lurer nemlig farer bak hvert hjørne i menneskenes verden. På land er selvsagt situasjonen den motsatte, og sagnene om skumle sjøfolk er en levende del av den lokale folketroen.

Men Luca trosser advarslene og drar til menneskenes verden, hvor han treffer en annen sjøgutt. Sammen forsøker de å gli inn i lokalmiljøet, med vekslende hell.

Historien kretser om en konkurranse, et gryende vennskap, og det velkjente temaet om at vi ofte frykter det ukjente uten grunn. Animasjonene er fine og effektfulle, og bidrar til å gni litt havsalt i sårene hos oss som gjerne også ville besøkt en italiensk småby i sommer. Humoren sitter godt, men det er noe halvgjort og formelpreget over både historien og personene det handler om. Vi har sett langt mer originalitet og dristighet fra denne kanten tidligere, denne gang virker det som om noen har satt på autopiloten og latt det stå til.

Publisert: