Tro det eller ei, men du er god

BOK: Dette er akkurat hva 2020 trenger: En bok om at alt kan bli bra igjen fordi menneskene innerst inne er gode.

Publisert: Publisert:

Foto: Stephan Vanfleteren

  • Sven Egil Omdal
    Journalist

Grade: 5 out of 6

Rutger Bregman:  Folk flest er gode. En ny fortelling om menneskenaturen. Oversatt av Guro Dimmen. 460 sider. Spartacus.

For 20 år siden skrev Nick Hornby en sorgmunter bok som het «How to be good». Der var hovedbudskapet at det neimen ikke er så lett å være et godt menneske. Troen på at mennesket er grunnleggende egoistisk er så rotfestet at selv ateistene tror på arvesynden. Men nå kommer Rutger Bregman og sier at det forholder seg motsatt: Innerst inne er vi gode, og innstilt på å hjelpe hverandre. Det var ikke den overlegne intelligensen som gjorde menneskene til jordens herskere, men vår evne til å samarbeide til felles beste. 

Den nederlandske historikeren og journalisten har tidligere skrevet en internasjonal bestselger hvor han påstår at det er realistisk å se for seg en framtid der alle får en garantert minstelønn fra staten, hvor den gjennomsnittlige arbeidsuken er på 15 timer og hvor grensene står åpne («Utopia for realister», 2017). Nå går han løs på den tunge forestillingen om at det bare er en ferniss av sivilisasjon som hindrer oss i å leve i evig konflikt.

Les også

Alt i verden er ikke ondt og mørkt

Reality-tv lyver

Det som kalles virkelighets-tv handler ofte om å isolere en gruppe mennesker og se dem gå i strupen på hverandre. Bregman presenterer temmelig solid dokumentasjon for at i virkeligheten vil folk flest tvert imot stille opp for hverandre i en slik situasjon. 

Troen på at mennesket er grunnleggende egoistisk er så rotfestet at selv ateistene tror på arvesynden.

Hele reality-sjangeren bygger på en destruktiv feiloppfatning, inspirert av William Goldings «Fluenes herre». Gjennom imponerende gravearbeid finner Bregman fram til en virkelig hendelse som er identisk med Goldings fiksjon: En del unge gutter fra en britisk skole på Tonga tyvlåner en båt, kommer ut for storm og havner på en øde og ugjestmild øy hvor de lever i et drøyt år før de blir funnet. I stedet for å utvikle et hobbesiansk alle-mot-alle samfunn, var guttene fortsatt venner, sunne og hadde utviklet gode metoder både for samarbeid og konfliktløsning. 

Les også

Jo, den perfekte verden er realistisk

Bregmans store prosjekt er å være en slags kontrær optimist. Han dukker ned i forskningen og finner eksempel på eksempel på fersk kunnskap som punkterer til dels tunge, gamle oppfatninger. Når de tyske soldatene kjempet til siste slutt i andre verdenskrig, var det ikke Hitler og nazismen, men sine kamerater de kjempet for. Det er ikke sant at mennesket i forhistorisk tid lå i evig krig. Tvert imot finnes det ikke ett eneste kjent hulemaleri av kamp. Påskeøya er ikke en historie om en sivilisasjon som gikk til grunne fordi innbyggerne overforbrukte ressursene, og kan derfor ikke brukes som allegori for vår tids klimaødeleggelser. Misforståelsen skyldes feilaktige anslag over hvor mange som bodde på øya. Moaiene, de store steinhodene, var ikke gudebilder beordret av en stormannsgal hersker, men laget av folk som hadde god tid og gjerne ville skape noe sammen. Thor Heyerdahl kommer dårlig fra fremstillingen.

Det var ikke den overlegne intelligensen som gjorde menneskene til jordens herskere, men vår evne til å samarbeide til felles beste. 

Bregman henter mye inspirasjon fra bøkene til Yuval Harari, Jared Diamond og Steven Pinker, men går også opp mot flere av deres oppfatninger. Til slutt ender han med en slags stor gullalderfortelling der mennesket bare klarte å bevare sin iboende godhet så lenge vi levde som jegere og samlere. Det var ikke slangen, men jordbruket og den bufaste tilværelsen som brakte synden inn i verden. Det er en fascinerende teori, men han blir uklar når han skal beskrive hvordan vi kan komme tilbake til denne tilstanden.

Skryt til Norge - for mye?

I stedet lesser han på med eksempler på det godes seier, som den danske evakueringen av jødene under krigen, og den norske kriminalomsorgen. Han skryter også av det norske nærpolitiet, men har dessverre ikke fått med seg hvordan den såkalte nærpolitireformen fjerner det som har lykkes så godt, eller hvordan den like såkalte effektiviseringsreformen er i ferd med å ødelegge det vellykkete fengselssystemet. Det gode blir fremdeles utsatt for skadelige reformer.

Bregman er en rasjonell optimist som forsøker å bevise at kynikerne har fått et ufortjent rykte for å se tingene som de er. Underveis presenterer han noen observasjoner som kan få samfunnsomveltende betydning om vi tar dem inn over oss, som når han henter fram forskning som viser at jo lenger noen studerer økonomi, desto større egoister blir de.

Boken er lenge en svært underholdende lesefest, men mister litt gnisten de siste 100 sidene. De ti levereglene som han presenterer der, fører til at boken kommer ubehagelig nær selvhjelpssjangeren, hvor den ikke hører hjemme. 

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Legesenter holder stengt etter at pasient testet positivt for korona

  2. – Nå kan vi senke skuldrene på Kvitsøy, 25 statlige arbeidsplasser er sikret

  3. Høyeste beredskaps­nivå i Frankrike

  4. Ville kjendisens kunst blitt solgt hvis han var ukjent debutant-Magne? Ville middelaldrende kvinner stått i kø for ham?

  5. Helsetoppene hyllet med «korona­lunsj» på slottet

  6. Du bør ikke mene noe om Hadias nyfønede hår som UiS-ansatt

  1. Bokanmeldelse
  2. Anmeldelse
  3. Sakprosa