Øvelser i sorg og smittevern

BOK: Carsten Jensen har skrevet seg gjennom både privat sorg og global pandemi, og kommer kanskje ut med et lite håp.

Den danske forfatteren Carsten Jensen har skrevet tekster som fortjener toppkarakter, mener vår anmelder. Foto: Jon Ingemundsen

  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:

Grade: 6 out of 6

Carsten Jensen: Øvelser i avskjed. En koronakrønike. Oversatt av Håvard Syvertsen. Forlaget Press.

I februar i fjor døde Carsten Jensens stesønn Raph brått og uventet av en udiagnostisert hjertefeil. Noen uker senere stengte det amerikanske universitetet hvor Carsten Jensen var gjesteforeleser. Han kom seg akkurat hjem før også Danmark lukket ned. Våren 2020 ble dominert av alt som gikk tapt for ham; et spill levende, engasjert og høyt elsket menneske, en hverdag som kanskje aldri kommer tilbake, en illusjon om velferdssamfunnets trygghet – og bakom alt dette: En klode som holder på å gi tapt overfor menneskenes rovdrift.

Hva kan Carsten Jensen gjøre med alt dette?

Svært lite, utenom det ene han mestrer. Så han skriver. 

«Øvelser i avskjed» er en samling til dels sprikende tekster om dystopisk litteratur, det amerikanske presidentvalget, pandemiens utvikling fram mot høsten og den andre bølgen, klimaødeleggelsene – og om 25 år gamle Raph som bare ville være der hvor han var uvurderlig, og som ante at han ikke ville få så mye tid på jorden.

Sprikende tekster

Tekstene spriker, også i kvalitet. Noen av analysene av det amerikanske samfunnet under Trump savner originalitet, enkelte ganger blir det vel mye patos, og forlaget har sluppet gjennom unødige feil, som året for Kielland-ulykken (1980, ikke 1975) og antallet omkomne (123, ikke 125). Når jeg likevel gir boken toppkarakter, er det på grunn av styrken i de gripende, provoserende eller inspirerende blant disse mikroessayene, og dem er det tross alt flest av.

Jensen skriver med en tydelig tone av desperasjon om dybden i sorgen over å miste et barn. Tapet er mer en amputasjon enn et sår, det er noe som aldri vil bli helet. «Du kommer gjennom det, men du kommer aldri over det».

Raphs mor, Liz, drar til Sør-Afrika, hvor sønnen døde mens han kjempet for den naturen og det artsmangfoldet som også er truet på livet. Samtidig kommer Carsten Jensen hjem til et Danmark som forsøker å tilpasse seg en ny tilværelse hvor vi er hverandres trusler. Han skriver at han har vanskelig for å skille Raphs død og pandemien fra hverandre, hans personlige sorg får et ekko fra de mange andre som sørger over sine døde.

Pandemi og klassekamp

Hjemme i leiligheten ser han på de mange minnene fra en tid hvor landegrensene var av nesten teoretisk betydning, og hvor selv de fjerneste kulturer bare var en flybillett unna. I bokhyllen finner han skildringer av tidligere pester, og dystopier om framtidige pandemier. Han kan ikke gjøre så mye annet, så han minnes, leser, og skriver dagbok om hvordan pandemien preger både hans eget land og resten av verden. Han ser at den rette metaforen ikke er krig, men klassekamp. Smitten er i prinsippet universell, men rammer de fattige urimelig hardt.

De umiddelbare refleksjonene fra våren 2020 virker allerede foreldet, og nettopp derfor er de så interessante. Det er lett å glemme hvor vi var i april og mai i fjor. Han kjenner på angsten som vokser når de som skulle være eksperter, spår 10 000 døde dansker i løpet av noen måneder, og han forferdes over økonomer som legger de store tapene av liv inn i kalkulasjonen som en nødvendig utgift for å holde det destruktive forbrukersamfunnet i gang. Han gleder seg over at samfunnet åpner igjen mot sommeren, og tenker at det ble ikke så ille likevel - så kommer den andre bølgen. 

For den som har fulgt Carsten Jensens virksomhet som en slags nasjonalopposisjonell, alltid i kamp mot de herskende makter, er det fascinerende å se hans beundring for hvordan den sosialdemokratiske regjeringen til Mette Frederiksen håndterer pandemien. Under hvilken som helst annen av de seneste tiårenes statsministre ville det gått katastrofalt dårligere, mener han. Samtidig er han opprørt over sosialdemokratenes svik i innvandringspolitikken, hvor de har lagt seg så tett opp til Dansk Folkeparti at det knapt er plass til en eneste asylsøker mellom dem.

Avskjed – og håp

Boken har fått undertittelen «En koronakrønike». Det er litt misledende, den personlige sorgen over den døde sønnen og den vedvarende sorgen over en natur og et klima som kan føre til hele menneskehetens død er like viktige element i teksten som smitten. Som han flere ganger påpeker, er pandemien bare en generalprøve på de utfordringene klimaendringene vil stille oss overfor – ikke i en fjern fremtid, men i livene til de som er unge i dag, og deres barns. 

Ender da disse avskjedsøvelsene som depressiv dystopi?

Ikke helt, han avslutter med noe som kanskje mest er en utopi. De store problemene må løses av de store enhetene, og blant dem er EU en av de viktigste, mener han. Mens hele EUs historie har vært en øvelse i å utsette de store beslutningene, tror Carsten Jensen at unionen om ti år enten vil være borte eller ha utviklet seg til et dramatisk styrket fellesskap (minus de statene som ikke vil overholde grunnleggende demokratiske regler), med kortere arbeidsuke, borgerlønn og en bærekraftig økonomi som blir styrket av en innvandring på en til to millioner årlig fra nabokontinentene, som er omtrent der nivået ligger i dag.

I så fall trenger vi ikke bare øvelser i avskjed, men også i velkomst. Det kan bli en mer optimistisk bok enn denne.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. En siddis slåss best i nye Adidas

  2. Underholdende familiesaga om rase og identitet

  3. Ho skal ha ros for å gå mot trenden

  4. Gripende og provo­serende om Kielland-saken

  5. Vel­skrevet og over­bevisende debut­roman

  6. Ei skikkeleg morosam bok!

  1. Bokanmeldelser
  2. Carsten Jensen
  3. Danmark
  4. Pandemier