Denne ukens nye håp for popen

Olivia Rodrigo legger seg i kjølvannet bak Taylor Swift og Billie Eilish, og der ligger hun fryktelig godt.

Merk deg navnet Olivia Rodrigo, 18-åringen som nå topper det meste som er av lister.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Olivia Rodrigo: «Suor» (Geffen)

Du skal ikke høre mye av åpningslåten «Brutal» før du blir fanget og fascinert av, i mangel på andre klisjeer, ungdommens råskap. Du skal heller ikke høre veldig mye mer før du forstår at 18-åringen Olivia Rodrigo fra California dekker veldig mye mer enn «å være ung». Hun er innom det meste, og det kunne ikke startet bedre. Kometen hopper rett ut i en drivende god indie-inspirert «Brutal», forbilledlig avsluttet etter 2 minutter og 23 sekunder.

I'm so sick of 17

Where's my fucking teenage dream?

If someone tells me one more time

«Enjoy your youth,» I'm gonna cry

Mhm, akkurat. Ikke rart Olivia Rodrigo er this weeks next big thing.

Rett til topps

Olivia Rodrigo solodebuterte i januar i år. Hun gikk rett til topps på listene og kan sikkert takke et eller annet apparat eller Tiktok eller hvem det nå er man takker nå for tiden. Men hun har det også, dette lille kneppet som gjør at hun skiller seg ut. Og ja, hun har noe til felles med den fabelaktige Billie Eilish. Attityden, måte å formidle på, all in-holdningen og kombinasjonen av frekkhet og sårbarhet i tekstene. «Traitor» åpner som en Eilish-sang og sklir videre i en nydelig, melodiøs, småepisk kjeftesang.

Hun er altså knapt gammel nok til å ha lappen og i ferd med å ta over verden.

«Drives Licence» er en ny, finfin popsang med et insisterende piano og akkurat nok fiksfakseri i produksjonen. Daniel Nigro, som har snekret mye ab dette sammen, har indie-bakgrunn, og viser en fryktelig god teft for å kombinere fandenivoldsk rusk og klinisk pop.

Olivia Rodrigo er på mange måter litt ryddigere enn nevnte Billie Eilish, og dermed ikke like spennende. Likevel klarer hun å gjøre helt spesielle ting med tilsynelatende superenkle sanger. «1 step forward, 3 steps back» er en av disse sangene som hvem som helst kunne laget, men som fraseringene og formidlingen til Rodrigo gjør noe eget med. I samme gate finner vi «Enough for you», en ny enkel sang som hun bare synger fryktelig godt. Her finner min 13-åring og hennes tilårskomne far felles interesse.

«Déjà vu» har et sukkersøtt bakteppe som passer perfekt til Rodrigo fjærlette vokal. Igjen, ikke rakettvitenskap nødvendigvis, men dette er gjort akkurat det hakket bedre enn de aller fleste andre.

Ett steg videre

Denne 18-åringen dekker hele følelsesspekteret, fra den forbanna 18-åringen som med hissig gitarfølge skjeller og smeller, til den 18-åringen som helst vil krype inn under pleddet og bli der. På «Good 4 u» er hun tilbake til stemningen fra åpningssporet.

Remember when you swore to God

I was the only person who ever got you?

Well, screw that and screw you

You will never have to hurt the way you know that I do

Fint lite slår popmusikk når det funker, og her funker det på samme måten som det funker for Girl In Red, Taylor Swift og de andre geniene av det enkle. Ofte er det rett fram, en uimotståelig melodi, et drivende komp og en produksjon med nok ideer til at den løfter, og ikke står i veien. Midt i alt dette står en 18-åring som klarer å fortelle det mange opplever, at verden er god, vond, forvirrende, brutal, fin, forvirrende og komplisert på en gang, gjerne i løpet av 2–3–4 minutter.

Ingen 18-åringer bør geniforklares, særlig ikke etter ett album og tre kvarter i rampelyset. Men Olivia Rodrigo planter begge beina i bakken og viser at det i mylderet av slapp, uinspirert og generisk popmusikk dukker opp folk kan ta det ett nødvendig steg videre.

Beste spor: «Brutal», «Deja vu», «Good 4 u»

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Tredje sterke album på rad

  2. Lysende fra Eriks­moen og Harmonien

  3. Adele er den ubestridte dronningen på feltet

  4. Glissen drømmepop som gjerne kunne revet mer i hjertet

  5. – Jeg skjønner hvorfor færøyske Joe & the Shitboys er blitt som de er blitt

  6. Irriterende gode greier

  1. Plateanmeldelser