Fra rock til pop

En lettbeint og oppløftende popplate, men produksjonen står i veien for oppturen.

Denne artikkelen er over to år gammel

Luli: «Bare et menneske» (Artist Balance)

Julie Enger Børresen var bare 11 år da hun ble trommeslager i Stavanger-rockebandet Frk. Fryd.

Etter noen år fikk bandet nasjonal oppmerksomhet. De ble booket til bransjefestivaler, ble løftet opp av lokalt musikkliv, spilte på Rockefeller, listet på diverse radio og fremtiden så lys ut, men i 2015 sa bandet takk for seg. Etter en årrekke med musikken og bandet i sentrum ville medlemmene, som alle var i begynnelsen av 20-årene, vektlegge andre aspekter av livet, forståelig nok.

Men trommeslageren har aldri lagt musikken helt på hylla. Seks år senere kommer Luli med soloalbum, «Bare et menneske». Så langt er trommeslageren eneste Fryd-medlem som har fortsatt med musikken etter at de gikk hver til sitt.

Etter denne introen er det viktig å merke seg én ting: Børresens, Lulis, sjanger og lydbilde er det motsatte av hva Frk. Fryd var. «Bare et menneske» er en renspikket popplate fra ende til anen.

Låtene er på Stavanger-dialekt. Lydbildet er sukkersøtt. Et ord som dukker opp, er «barnslig». Kanskje naivt og lett. I pressemeldingen kalles musikken fargerik og varm. Her er jeg uenig med promofolka, eller Luli selv: Lydbildet er ikke varmt. Det er kaldt.

Albumet er overprodusert. Lyden på plata oppfattes tidvis som forvrengt. Diskanten, altså de høye frekvensene, er for skarpe, og dette gjør at platen er noe vond å høre på i lengden. Samtidig er effekter som autotune hyppig brukt. Dette hjelper heller ikke når lyden allerede vakler.

Noe som er dumt, fordi Luli har noen fengene låter og gode tekster i miksen, men lydproblemene ødelegger mye for helhetsuttrykket.

Luli har brukt årene etter Frk. Fryd på å studere nettopp musikk, blant annet. Derfor er det rart at lyden viser seg å bli noe som drar det hele ned. Her burde nok produsentene ta sin del av ansvaret. Og så får vi håpe dette bare gjelder anmeldereksemplaret.

Nå som dette er avklart, kan vi gå videre. Ser vi vekk fra lyden, hører man følgende: Luli har brukt tid på dette albumet. Vi følger henne gjennom kjærligheten, angsten, utmattelsen og håpet.

På veien møter vi både Izabell og Kapteinen som gjesteartister. Dette er en «coming of age»-plate. Hun er ærlig og viser et talent for låtskriving. Låtene, tross tematikken, er ikke de dypeste, men det fenger og linjer klistrer seg fort til hjernebarken.

Formen og fremførelsen sender tankene til en av Lulis kollegaer i vest, nemlig Silja Sol. En annen sammenligning er ferske Zupermaria (også bergenser). Lulis lojalitet til popen fungerer, men et mer variert uttrykk hadde gjort godt. Albumet holder seg på sammen bølgelengden fra start til slutt. Den største variasjonen er kvaliteten på selve lyden.

Låten «Under vann» skiller seg dog ut. Dette er platas beste låt og viser at Luli har mer å by på enn det som kommer frem på resten av debuten. En flott ballade som virker mer ektefølt enn de andre sporene. Lydbildet er nedstrippet: Her får Lulis stemme og budskap endelig komme frem uten at lydproblemer og effekter forstyrrer.

En vakker låt. Mer av dette, takk.

Beste spor: «Under vann».

NB: Etter publisering har artikkelen blitt endret. Anmelder oppga at det kun var én produsent på albumet, og at han måtte ta sin del av ansvaret for lydproblemene. Det riktige er at seks produsenter bidro på plata.