Ubehagelig og fascinerende om ensomhet og religiøs fanatisme

Det er hovedpersonens indre demoner som er det virkelig skumle i denne uvanlige, britiske grøsseren.

Morfydd Clark spiller den alvorlige og gudfryktige sykepleieren Maud. Foto: Angus Young

  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

Saint Maud

Skuespillere: Morfydd Clark, Jennifer Ehle, Lily Knight, Lily Frazer. Sjanger: Grøsser / Skrekkfilm. Regi: Rose Glass. Nasjonalitet: England. Aldersgrense: 15 år.

Grade: 5 out of 6

I det siste har flere ferske regissører utfordret skrekkfilmens kjente konvensjoner. Australske «Relic», som nylig hadde premiere, utforsket for eksempel den innvendige skrekken hos en gammel dame som var i ferd med å bli dement.

Regissørdebutant Rose Glass gjør litt av det samme i «Saint Maud». Her er hovedpersonen den unge sykepleieren Maud (Morfydd Clark), som får jobben med å følge den kreftsyke kvinnen Amanda igjennom hennes siste dager. Maud er åpenbart sterkt religiøs, og ser det som sin oppgave å redde sin ikke spesielt gudfryktige oppdragsgiver fra fortapelsen.

Etter hvert forstår vi at det er noe som ikke stemmer helt med Maud. Hun har åpenbart lagt bak seg noe traumatisk, og har vendt seg mot troen i stedet for å søke profesjonell hjelp. Filmen kan nok til en viss grad tolkes som religionskritikk, men man kan like gjerne tenke at den klandrer samfunnet for å ha overlatt en traumatisert og skadet kvinne til seg selv. Vi får aldri vite akkurat hva som har skjedd, men gjennom ulike møter med mennesker fra Mauds fortid, får vi ulike hint om en dramatisk omveltning.

Filmen er ofte ubehagelig å se på, men også vakker på et særegent vis. Den skremmer oss ikke med høye lyder og brå bevegelser, men lar i stedet uhyggen komme krypende så stille at vi nesten ikke merker det før den slår ut i full blomst.

Morfydd Clark er glimrende i hovedrollen som den ensomme og psykisk ustabile Maud, som flere ganger forsøker å nærme seg andre mennesker, men som ikke får til å bli en del av noe fellesskap. Hun får godt fram sårbarheten og den innestengte fortvilelsen, og får det til å virke logisk og nesten uunngåelig at Maud stadig går lenger i å mishandle seg selv, fysisk og psykisk. Det hele er iscenesatt i grå, høstkalde omgivelser i en liten britisk kystby, et slags sted hvor ingenting skjer og resignerte mennesker varmer seg på øl og tilfeldige bekjentskaper. Det passer glimrende som bakteppe i historien om hun som leter så desperat etter et lys i all håpløsheten.

Publisert:
  1. Anmeldelse
  2. Filmanmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. Det forlatte alpe­paradiset Ischgl sliter med skammen og ryktet. Én turist­gruppe vil de ikke ha til­bake

  2. Før syntes de at bilene var stygge. Nå eier de 60–70 gamle Saaber.

  3. FHI: Ny vaksinestrategi er under vurdering

  4. Frykter tre tilfeller av mutert virus i Stavanger

  5. Reagerer på kravet om tak på 200 cruiseanløp til Stavanger. Nå skal havnene i Sandnes og Risavika tas i bruk.

  6. Nå kan du få mykje for hytta: – Aldri opplevd maken