Aftenbladets anmelder: Jeg forlanger at denne boka blir lest

BOK: Roy Jacobsen skriver sant, ømt og krast om slitets og omsorgens hverdagshelter.

– En sjelden gang er det på sin plass å slå i bordet, trille seks på den hersens terningen og forlange at en bok blir lest, skriver Aftenbladets anmelder om Roy Jacobsens «Bare en mor». Foto: Cappelen Damm

  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 6 out of 6

Roy Jacobsen: Bare en mor. Roman. 273 sider. Cappelen Damm.

Som anmelder er du alltid innstilt på å både måtte rise og rose, advare leseren eller komme med en anbefaling. En sjelden gang er det også på sin plass å slå i bordet, trille seks på den hersens terningen og forlange at en bok blir lest.

Det siste har for mitt vedkommende bl.a. vært tilfelle for den historisk baserte romanserien til Roy Jacobsen om det lutfattige, seige kystproletariatet på helgelandskysten i første halvdel av 1900-tallet – «De usynlige» (2013), «Hvitt hav» (2015) og «Rigels øyne» (2017). Dette er bredt anlagte, psykologisk-realistiske bøker som oppviser solide kunnskaper på mange felt, som gir fattige, marginaliserte fiskerbønder en stemme og rører ved hjerterøttene våre. Det bør ikke overraske noen at romanene har fått hundretusenvis av lesere i inn- og utland og er blitt innstilt til prestisjetunge litterære priser, som Bookerprisen.

Dag Solstad hevder i romanen «16.07.41» (2002) at «livserfaring er helt irrelevant når det gjelder å skape kunst.» Et orakelutsagn som er bare tull. Forfatterskapet til arbeiderklassesønnen Roy Jacobsen viser f.eks. at uten drabantbyoppveksten hans på Årvoll i Oslo, uten en mor fra Dønna, uten å ha tilbrakt barndommens sommerferier på hennes hjemsted, uten at han som ung mann bodde åtte år i Nord-Norge mens han jobbet som bl.a. fisker, hvalfanger, snekker, tømmerhogger og fabrikkarbeider, ja, uten den familie- og yrkesbakgrunnen han vitterlig har, ville romanserien om livet på en fiktiv helgelandsøy i nær fortid ikke ha latt seg skrive. For her finner han «en historie til sine erfaringer» (Max Frisch). Her skriver han sant, ømt og krast om de menneskene, landskapene, arbeidsoperasjonene, konfliktene som tematiseres, ganske enkelt fordi han kjenner dette stoffet bedre enn noen annen norsk forfatter, og har innsett at en historisk roman alltid også er en samtidsroman.

Slik Winesburg, Ohio, Lovra og Hillevåg er henholdsvis Sherwood Anderson-, Kjartan Fløgstad- og Tore Renberg-land, slik er Barrøy definitivt Roy Jacobsen-land. Det understreker den medrivende, perspektivrike mesterromanen «Bare en mor», den fjerde boka om den karrige, tynt befolkete nordlandsøya, til fulle.

Det meste av den kronologisk ordnete handlingen synes å foregå på 1950-tallet, riktignok med visse tilbakeblikk underveis, og fortsatt er alenemora Ingrid Barrøy den sentrale skikkelsen i det mangfoldige utkantdramaet som utspiller seg. Innledningsvis er hun rundt 40 år gammel mens datteren Kaja er 4-5. Mot slutten, i kapittel 38, er Kaja blitt tenåringsjente og skal til Trondheim for å gå på realskolen. Dit flytter også jevngamle Mathias, den radmagre, traumatiserte guttungen som i skyggen av moras forsvinning og skipperfarens selvmord ble Ingrids adoptivsønn og Kajas harmoniske lekekamerat.

Det er mange grunner til at jeg er blitt fanget, ja, grepet av teksten. Her fins ramsalte, faktabaserte skildringer av fiskernes hverdag på gavmildt eller nådeløst hav. Sansenære bilder av slitet på skrinn jord. Poetiske glimt av storslått natur. Livfulle scener med barn i hovedrollene. En høydramatisk, intens rapport om en vellykket brugdejakt etterfulgt av gigantiske finnhvalers dans i dypet. Kontrastmontasjer som avdekker skillet mellom fattig og rik, by og land. Betimelige skråblikk på krigens mange ekko. En emosjonelt ladd rapport om et forlis. Brev som mottas, sendes eller legges til side. Innslag av aforistisk klingende fyndord – som når vi blir minnet på at «ingen lever lenger enn de som forsvinner på havet.» Bruken av fyndig nordlandsdialekt i de mange ledige, ofte røffe dialogene. Viljen til å drive påkrevd voksenopplæring ved å beskrive redskaper eller aktiviteter som vi pensjonerte akademikere sørfra må google for å forstå rekkevidden av. Evnen til innlevelse i ulike menneskesinn. Bruken av antydninger. Svar som ikke innfinner seg slik at leseren selv må fylle ut de tomme rubrikkene. Den lattermilde omgangen med drabantbyens mange merkverdigheter og et urbant, moderne vokabular som slett ikke er til å fatte. 

Men aller mest, kanskje – det nyanserte portrettet av Ingrid, hun som med all sin lengsel, omsorgsvilje og kjærlighetsevne knapt er noen idealisert madonna, hun som lyver og uroer seg, men som like fullt er en grepa, sterk, klok, vakker skikkelse du lett vil bli berørt av og kommer til å huske for alltid.

Eller kanskje burde jeg lokke leseren av denne anmeldelsen til å lese «Bare en mor» ved å nevne en vital prest som opplever sin største triumf da han får sammenbrudd under en minnestund, peke på en ekkel, umoralsk rik pater familias som mottar en ørefik og siden hulker i kirka, trekke fram en feriegjest som tar deleksamen i naturhusholdning, eller vise til den talende scenen med Ingrid som plukker opp en stein, for så å legge den på en gjerdestolpe?

Uansett – denne sjenerøse romanen lever opp til artistens to viktigste bud: Du skal underholde dine lesere og finne små nok ord til store nok følelser.

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Anmeldelse
  3. Roman
  4. Litteratur
  5. Bok

Mest lest akkurat nå

  1. Fører av personbil omkom etter trafikkulykke

  2. Rørt Bjarne Berntsen: – Aldri opplevd maken

  3. Kristiane (19) var blant de første som ble smittet. Smerten i brystet slipper ikke taket

  4. «Jeg tenkte 2020 var året Bjarne Berntsen skulle få æresmedlemsskap i Viking. Ikke få sparken»

  5. Her er Viking-supporternes klare beskjed

  6. Viking-børsen: Scoret sitt første og løste oppgaven strålende