Rocke-oboisten

– Du kan ikke bytte instrument når du er så gammel, sa folk til Erik Waldejer. Men gitaristen hørte ikke på kritikerne, og byttet til obo. Det førte blant annet til en 36 år lang karriere i Stavanger symfoniorkester.

Erik Waldejer har akkurat fylt 70 år og gått av med pensjon etter 36 år i Stavanger symfoniorkester.
  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

– Det er vanskelig å få jobb som orkestermusiker. Så når man først får det, blir man gjerne værende, sier Erik Waldejer.

Det er lett å høre at 70-åringen opprinnelig er dansk, selv om folk i hjemlandet mener at han har lagt om til norsk. Det skulle vel også bare mangle. Han har bodd i Stavanger i 36 år nå, etter å ha fått først en vikarjobb, så fast jobb som oboist i Stavanger symfoniorkester.

– Da jeg begynte i orkestret, var vi 32 musikere og spilte i Atlantic Hall. Det har vært en lang reise derfra til dagens orkester, med 85 musikere og Fartein Valen-salen. Politikernes holdning til kultur har gjort at vi har fått halvannen til to nye musikere hvert år i den perioden. Det synes jeg er utrolig flott. Det har vært en fantastisk reise på være med på. Jobben blir en livsstil. Jeg liker musikken, samspillet, utfordringen og jeg kommer til å savne kollegene mine. Jeg skulle gjerne fortsatt, men det får jeg ikke. Plutselig er man gammel, liksom. Men jeg har ikke lyst til å være det, sier Waldejer.

Fredag 2. juni spilte han sin siste konsert med orkestret som har vært arbeidsgiveren hans siden han kom til Stavanger for første gang som 34-åring. Det har vært et godt sted å jobbe, skal vi tro den ferske pensjonisten. Dermed er det mange navn som nevnes når vi ber ham om å hente fram noen høydepunkt fra karrieren.

– Jeg har vært så heldig å få spille under flotte dirigenter som Frans Brüggen, Christian Vasquez, Fabio Biondi, Philip Herrewege og Alexander Dimitriev. De har alle brakt med seg noe nytt til orkesteret. Som musiker kan man selvsagt alltid bli frustrert, gjennomsnittsutdanningen blant musikerne er på fem-seks år, og når noen kommer og forteller dem hvordan de skal spille en solo de har spilt 30 ganger før, er det ikke sikkert at det alltid vil falle i god jord. Det krever nok litt frekkhet å være dirigent for et orkester som dette, i hvert fall stor tro på seg selv, sier Waldejer.

Motvillig pensjonist

Som uttalt motvillig pensjonist, har han ingen planer om å slutte å jobbe, selv om han nå trår ut av det organiserte arbeidslivet.

– Jeg har arrangert musikk for en lang rekke artister i distriktet, blant andre Mareike Wang, Svein Tang Wa, Kjell Reianes, Elin Furubotn, Karianne Arntsen, Morten Abel, Janove Ottesen og sønnen min, Sebastian Waldejer. Det kommer jeg til å fortsette med. Vi har veldig mange gode singer/songwritere i Stavanger, og det er en sjanger jeg har veldig sans for. Jeg likte også veldig godt da SSO spilte sammen med popartister, og har også arrangert for orkestret i den forbindelse. Den typen konserter hadde ikke så høy status tidligere, men dette har endret seg. Mange av de unge musikerne i orkesteret liker jo populærmusikk, så dette har fått høyere status. Det er en god måte å henvende seg til et yngre publikum på. Vi spiller også mye filmmusikk, også dette er en god inngang til den klassiske musikken for barn og unge. Orkestrene er i det hele tatt blitt mye mer åpne enn de var tidligere, og det er en god utvikling, sier Waldejer.

– Likevel er det ikke til å stikke under en stol at gjennomsnittsalderen blant de faste konsertgjengerne er forholdsvis høy. Hvordan bør orkesteret jobbe for å sikre rekruttering av nye abonnenter?

– For 30 år siden sa de at de som går på symfoniske konserter, er en utdøende rase. Men så kommer det jo nye til likevel. Kanskje handler det om at man må finne en ro som kommer med alderen før man setter seg ned og lytter til en klassisk konsert. Vi har et veldig godt publikum nå, og fyller salen ganske så godt. Når det er sagt, ønsker jeg selvsagt at orkesteret skal få flere unge publikummere. Det er så mye flott musikk de går glipp av, og de bør få anledning til å høre annen musikk enn pop og rock, sier Waldejer.

Startet som gitarist

Han er forholdsvis godt bevandret i rockesjangeren selv. Skal han bare slappe av hjemme, er det ofte rockemusikk han setter på. Det var også der den musikalske karrieren startet, da han som 10-åring fikk en gitar av sin farfar. Han lærte å spille på den av seg selv, og da han var 14-år fikk han el-gitar til konfirmasjonen og begynte å spille i band. Han så på det som uoppnåelig å komme inn på musikkonservatoriet, og utdannet seg til grafisk designer. Det var trange kår i familien, og oppfatningen var at man helst burde utdanne seg til håndverker. Men musikken tok etter hvert mer og mer plass i den unge Eriks Waldejers liv, og i 1970 søkte han og ble tatt opp som student ved Musikkonservatoriet i hjembyen Esbjerg, uten at han hadde fått musikkundervisning tidligere.

– Jeg gikk tre år med gitar som hovedinstrument, men etter hvert fant jeg ut at det var orkestermusikk jeg hadde lyst til å holde på med. Den første planen var å lære å spille cello, men jeg hadde dårlig kjemi med cellolæreren. Så jeg undersøkte litt hvilke lærere som var best, og endte på grunnlag av dette opp med å spille obo. Jeg tok permisjon i ett år, fikk låne et instrument og øvde 8–9 timer til dagen. Folk trodde jeg var sprø. «Du kan ikke begynne å spille et nytt instrument når du er 27 år», sa de. Men da permisjonsåret var omme, kom jeg inn på obostudiet ved konservatoriet. Jeg ble gående der i så mange år at jeg omtrent ble en del av møblementet.

– Og det har du ikke angret på?

– Nei. I 1976 måtte jeg slutte å spille i band fordi tiden ikke strakk til. Det var litt tungt. Samtidig er jeg heldig som har fått spille i et flott orkester som SSO i så mange år. Vi er heldige i Norge, som har hatt en økonomi som har gjort at man kan skeie ut og holde seg med symfoniorkestre. I Danmark ser man en tendens til at orkestre blir lagt ned for å spare penger. Jeg håper ikke det skjer her. De som har fast jobb i SSO, sitter jo på den grønne gren. Det er vanvittig mange dyktige, høyt utdannede musikere som kommer og prøvespiller, men som ikke får fast jobb.

– Betyr det at vi utdanner for mange musikere?

– Det vet jeg ikke. Det er et godt spørsmål. Jeg mener at man skal være realistisk med hensyn til om man skal oppfordre folk til å fortsette i studiet eller ikke. Samtidig må folk få en sjanse til å utvikle seg, og man vet aldri helt når det skjer. Det jeg synes vi bør bli bedre på i Norge, er å utdanne orkestermusikere. Både i Norge og Danmark blir musikkstudentene utdannet til å spille solorepertoar. De sitter og øver på disse flotte sonatene som de aldri kommer til å spille, i hvert fall ikke på jobb. Jeg mener også at orkestrene burde jobbe mer med utdanningsinstitusjonene, slik at studentene får større muligheter til å få jobb i et norsk orkester. Systemet i dag er ikke godt nok.

Konserthusets viktighet

– Hvor mye har det betydd for orkestret at vi fikk det nye konserthuset?

– Det har skapt en fullstendig ny verden for SSO. Orkestret endret seg hurtig, for plutselig kunne du høre alt, alt ble så tydelig. Det krever mye å tilpasse seg en ny akustikk, men musikerne og orkestret har blitt bedre av det.

– Hvorfor trenger vi symfoniorkestre i framtiden?

– Fordi det finnes et publikum som vil høre det, og fordi man der viderefører en lang musikalsk utvikling og forvalter store kvaliteter. Jeg skjønner at politikere tenker at de må spare et sted, og jeg forstår at folk omregner orkesterlønninger i sykehjemsplasser. Klart det. Man kan jo ikke sitte på sin egen øy uten å forholde seg til samfunnet for øvrig. Men dette er, i likhet med teatret, kultur som ikke klarer seg på billettinntekter alene. 85 prosent av budsjettet går til lønninger. Samtidig er ikke 1 prosent av statsbudsjettet spesielt mye. Sånn sett er popbransjen mer presset. Jeg er nettopp valgt til leder i Musikernes Fellesorganisasjon i Rogaland, og ser stadig at frilansere ikke får de ratene de skal ha. Kollapsen i platebransjen har vært trist å følge. Så sier folk at det bare fører til at vi får flere festivaler, men det er det bare de store artistene som tjener på. De små gir ut plater, og så tjener de ingenting. Det er ikke riktig, sier Waldejer.

Som vi forstår vil han ha nok å henge fingrene i til tross for at de faste orkesterøvelsene og -konsertene er et tilbakelagt stadium. Men man skal ikke se bort fra at han dukker opp igjen i konserthuset.

– Jeg drømmer om å komponere min egen symfoniske musikk. Nå er jeg i full gang med et stort verk for barn, som skal spilles av et symfoniorkester i nærheten neste vår.

Publisert:
  1. Musikk
  2. Klassisk musikk

Mest lest akkurat nå

  1. Trond Giske innlagt på sykehus

  2. Alvorlig ATV-ulykke mellom Ålgård og Kverneland

  3. Legevikar skal ha vaksinert folk på parkerings­plass og tatt med seg brukte vaksine­glass hjem

  4. Dette sier advokater om Inger-Tone sin sak

  5. Mette må beskytte seg mot vind, og dusjing er som piske­slag: – Smerter styrer livet mitt

  6. Fra å ha vært i sjokk, er vi nå i en ny fase av sorg, – og vi er rett og slett forbannet