Årets mest unødvendige oppfølger

«Frost 2» framstår som en sammenrasket blanding av ideene og musikken som ble forkastet i den første filmen.

Publisert: Publisert:

De eventyrlige søstrene Elsa og Anna er tilbake i en ikke fullt så eventyrlig film. Foto: DISNEY

  1. Leserne mener

Frost 2

Sjanger: Eventyr/Animasjon/ Familiefilm/Barnefilm. Skuespillere: Idina Menzel, Kristen Bell, Jonathan Groff, Josh Gad. Regi: Jennifer Lee, Chris Buck. USA, 2019. Lengde: 1 t. 43 min. Aldersgrense: 6 år.

Grade: 2 of 6 stars

Det er veldig mye jeg ikke forstår med den nye «Frost»-filmen. Det aller mest ubegripelige er kanskje hvorfor den kommer nå, seks år etter at småjenter verden over gikk rundt og gaulet «Let it go» og kledde seg ut som Elsa og Anna. Nå har denne generasjonen for lengst konvertert til Billie Eilish og generell livstrøtthet, så om tanken var å smi mens jernet var varmt, har filmskaperne smidd altfor seint.

Det kunne man forstått hvis de hadde brukt tiden på å skru sammen en virkelig bra historie med musikk som kunne matche landeplagene i den første. Hvis det var tanken, må selv regissørenes nærmeste familiemedlemmer innrømme at det har vært et mislykket prosjekt.

«Frost 2» starter med et tilbakeblikk fra de diabetes-søte søstrenes barndom, hvor far forteller en spennende god natt-historie om en forhekset skog. Så er vi tilbake der hvor den forrige filmen sluttet, i Arendelle, hvor Elsa er dronning. Nå, når alle i teorien skulle levd lykkelig i alle sine dager, har hun plutselig begynt å høre stemmer. Når det skjer, bør man som kjent søke hjelp, men Elsa drar i stedet ut for å finne stemmen, med sine nærmeste på slep. Vi skal ikke røpe hva som skjer, men det er noe med at vann husker (er denne filmen egentlig laget av en homøopat?), og gammel urett som har kommet til overflaten. Det hele er så slurvete fortalt at man kan bli helt matt, det er som om noen har rasket sammen en haug med ideer som ble forkastet til den første filmen fordi de ikke hang på greip.

Handlingen er altså syltynn, og filmen får heller ingen hjelp av musikken. Det er ikke én eneste sang som fester seg, og noen av sangscenene er så harry og pompøse at det mest av alt framstår som en parodi på en Grand Prix-finale. Det er fullt forståelig at Disney ville gjøre et forsøk på klemme enda mer ut av denne pengemaskinen, men det er tilsvarende vanskelig å forstå at de ikke har gjort en bedre jobb.

Publisert: