Smerten du aldri unnslipper

Nick Cave prøver å finne veien videre etter sønnens død.

Publisert: Publisert:

Nick Cave distribuerer nå sitt 17. studioalbum digitalt, mens den fysiske utgaven kommer 8. november. Foto: Matt Thorne

Grade: 6 of 6 stars

Nick Cave & The Bad Seeds: «Ghosteen» (Ghosteen Ltd.)

Nick Cave mistet en sønn. For fire år siden falt 15 år gamle Arthur ned fra en klippe nær Brighton og døde.

Året etter ga Cave ut albumet «Skeleton tree» der det aller meste var skrevet før ulykken, men som ble farget av den.

Nå har han hatt tid til å fordøye det som skjedde, og han vier et dobbeltalbum til tankene. Musikalsk er platen i slekt med de to foregående, der strykere og elektronikk tar føringen mens Warren Ellis er viktigste støttespiller.

Er du bare interessert i den svartkledde tøffingen som lager ekstremt vakre ballader like lett som han freser i vei, kan du glemme denne. Er du derimot villig til å sette av godt over time til saktegående musikk som kryper under huden på deg og får deg til å gråte heller enn å danse, er det vanskelig å matche disse sangene.

Det nærmeste må være Phil Elverums to år gamle «A crow looked at me», utgitt under artistnavnet Mount Eerie. Hans sanger om konas død er ikke lett lytting. I likhet med Cave synger han om den som er borte for godt, men som likevel er overalt.

There's nothing wrong with loving something you can't hold in your hand, synger Cave i tittelkuttet «Ghosteen».

Ghosteen kan oversettes med lite spøkelse, uten at Cave tar stilling til hva som finnes eller ikke finnes.

I første vers av «Bright horses» synger han om kjærlighetens hester med brennende man, som stormer avsted. I andre vers er hestene bare hester, manen brenner ikke og Gud finnes ikke.

I siste vers forener han så det overnaturlig vakre og det jordnære triste. Verden er som den er, men det betyr ikke at vi ikke kan tro på noe.

And anyway, my baby's coming

Back now on the next train

I can hear the whistle blowin'

I can hear the mighty roar

I can hear the horses prancing

In the pastures of the Lord

I fjor opprettet Cave forumet The Red Hand Files, der du kan spørre ham om hva som helst. Han fikk selvsagt spørsmål om han trodde på Gud. Svaret han ga, er at han er troende. Ikke nødvendigvis på at Gud finnes, men på nødvendigheten av å lete etter ham.

Han oppsummerer det slik: So, do I believe in God? Well, I act like I do, for my own greater good. Does God exist? Maybe, I don’t know. Right now, God is a work in progress.

Cave har opplevd noe ufattelig vondt, men vet godt at han ikke alene om det.

I den lange avslutningen «Hollywood» forteller han historien om Kisa Gotami som oppsøker Buddha for å be om hjelp til sitt syke barn. Ikke gråt, svarer Buddha. Gå til hvert hus og finn et sennespsfrø, men bare fra hus der ingen har dødd. Kisa drar tilbake til landsbyen, men finner ingen frø å samle. I hvert eneste hus er det noen som hadde dødd.


Kisa sat down in the old village square

She hugged her baby and cried and cried

She said everybody is always losing somebody

Then walked into the forest and buried her child

Vi er ikke alene om å miste noen vi elsker. Det gjør det ikke lettere å miste noen, men vi er ikke alene.

Nick Cave har lagd en plate om å finne mening der det ikke finnes noen. Det betyr ikke at vi ikke skal lete. Jeg tror vi får hva vi er villig til å tro på, sier Cave i sitt svar om Guds eksistens.

Han avslutter «Hollywood» og åpningen «Spinning song» omtrent på samme måten: Det er en lang ferd før han kan finne fred. Alt han kan gjøre, er å vente. Og å håpe.

A time will come, a time will come, a time will come for us.

Beste spor: Alle, men «Bright horses» er den letteste veien inn i platen.

Publisert: