Deilig satire over egen bransje

Penelope Cruz og Antonio Banderas er i storform i dette festlige harselaset med store egoer i filmbransjen.

Penélope Cruz og Antonio Banderas spiller henholdsvis regissør og skuespiller i en film om filmbransjen.
Publisert: Publisert:

Official Competition

Skuespillere: Penélope Cruz, Antonio Banderas, Oscar Martínez
Sjanger: Komedie / Drama. Regi: Mariano Cohn, Gastón Duprat. Nasjonalitet: Spania / Argentina. Aldersgrense: 9 år.

Grade: 5 out of 6

Filmer om filmbransjen kan lett bli litt meta og interne, men noen regissører klarer å henvende seg til flere enn de innvidde. I denne spanske filmen leveres det rikelig med spark til pretensiøse regissører og selvnytende skuespillere, men samtidig er det lett å se for seg samme typen folk i andre bransjer også. Regissørene Mariano Cohn og Gastón Duprat maler muligens opp de tre hovedpersonene med litt vel bred pensel, men dette er uansett en film for store ord og hemningsløse overdrivelser, som ubarmhjertig pirker borti menneskers mindre sjarmerende sider.

Penélope Cruz spiller den visjonære og prisbelønte regissøren Lola, som henter inn to av landets mest berømte og respekterte skuespillere til sin nyeste film. Den ene, Félix (Antonio Banderas), er en stor Hollywood-stjerne som spiller i de best betalte popcorn-filmene, uten å ha de helt store kravene om at de skal holde en viss kunstnerisk kvalitet. Han kjører Lamborghini og bytter til stadighet de vakre kjærestene ut med en yngre modell. Den andre skuespilleren, Iván (Oscar Martinez), er en kunstnertype som er opptatt av metode, prosess, den indre motivasjonen. Han nekter å reise på 1. klasse, noe han mener er umoralsk, han hører på atonal samtidsmusikk sammen med sin forfatterkone mens de diskuterer store ideer, men han er likevel forfengelig nok til å bleke tennene i smug. Disse to umake typene skal altså prøve å samarbeide om å realisere Lolas store visjon, noe som går sånn halvgodt.

Cruz ser ut til å storkose seg i rollen som den eksentriske regissøren, som jobber etter noe utradisjonelle metoder og har et minst like oppblåst ego som skuespillerne hun med vekslende hell prøver å få til å forstå de høyttravende ideene hennes. Det er ikke utenkelig at hun har hentet mer enn litt inspirasjon fra regissører hun selv har jobbet med selv.

Martinez og spesielt Banderas er helt på grensen til å havne i parodien, men det er kanskje hele poenget her. Det er ingen stor og komplisert historie som fortelles, men et stilig og ganske infamt blikk bak kulissene i en bransje som det er lett å tenke at har potensial til å få fram det verste i folk.

Publisert: