Tilbake på sporet

Det er ikke akkurat noen overraskelse at Janove Ottesen spinner historier rundt personer som lever utenfor samfunnets rammer.

Janove Ottesen i sentrum av sitt faste band.
  • Geir Flatøe
    Geir Flatøe
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Janove: «Det Sorte Karneval» (Soirée)

Vi får høre om en broket gjeng tivoli- eller kabaretartister som reiser med tog fra storby til storby i Europa. Jærbuen bruker fortellerteknikken han finpusset i Kaizers Orchestra, og han drar nytte av sitt musikal- og teaterarbeid.

Om du går inn vil du bli kvalt, inne på Det Sorte Karneval, synger han i tittelkuttet. Ikke akkurat noen anbefaling for videre lytting, men setningen beskriver desperasjonen som lurer i skyggene.

Albumet åpner med at toget bruker et halvt minutt på komme seg inn på stasjonen. Unge Tommy introduseres så til livet på Reeperbahn, og dermed er vi igang. «Det Sorte Karneval» er en mektig låt med et fint ekko av Kaizers.

Ønskebrønnen i «En rik brønn som lyger» er et svart, djupt hål som lyge. Her er det lite som varsler godt. Alle brikkene er svimle, drikker gift og står oppstilt som domino.

Janoves nesten-rapping og gitarskurringen mot slutten av sangen funker fint. Det siste minuttet med lavmælt og småskummel tivolimusikk blir et mellomspill før «Synd at synd går i arv» følger – en kort, men sentral sang om fedrenes synder.

«Tanker» er en fin låt om å være fornøyd med det man har, og Janove viser sin evne til å lage setninger som huskes: Alt de tok i frå meg fekk de billig. Fiolinen til Renate Engevold og celloen til Benedicte Årsland skaper en flott kontrast til den stakkato rytmen.

Selve bandet består av Børge Fjordheim, Dag Sindre Vagle, Gulleiv Wee, Mattias Hellberg og Micke Lohse. De to svenske innslagene leder i «Blomster frå ei grav» tankene hen på en annen fra broderfolket: Håkan Hellström. En mektig låt om liv, kjærlighet og død.

Husker du då me var så fattige

og stjal blomster frå di døde

på en gravlund

Andre halvdel av platen er ikke like sterk. Ompa-åpningen på «Opp av ruiner» har Janove gjort bedre før. «Feil i mitt speil» har en herlig tittel og noen fine partier, men er ikke blant sangene jeg vil plukke fram igjen.

«Som du» nærmer seg diktlesing, men bandet viser muskler i mellomspillene. Janove har produsert platen selv, mens Jørgen Træen har tatt seg av miksing og mastring.

«Verdens lengste farvel» er heldigvis en sterk avslutning. Toget reiser videre og skiller to elskende. Janove tryller fram noen nydelige melodilinjer og skaper en sang av de sjeldne.

Han har beskrevet låten som en kjærlighetserklæring til kona Susanne Reienes, men den passer fint inn i sammenhengen. Bortsett fra togets ankomst og avgang får vi ikke en lineær fortelling på platen, men løsrevne skildringer knyttet til persongalleriet.

Men hvorfor i all verden velger han å legge på ti minutter med knapt hørbart vindsus til slutt? Er det bare for å lage verdens lengste farvel på plate, en sang som dermed strekker seg til 17 og et halvt minutt? Eller fordi han ikke liker spillelister?

Uansett; Janove-toget ruller videre. Han er tilbake på sporet, og første stopp lover godt for resten av reisen.

Best spor: «Det Sorte Karneval», «Tanker», «Blomster frå ei grav», «Verdens lengste farvel».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Flott oppfølger

  2. Flotte versjoner

  3. Inderlig og godt

  4. Skikkelig gode drid

  5. Hva skal vi leve av etter olja? 90-tallsnostalgi er en mulighet

  6. Rett fra rockeklubben

  1. Plateanmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Plateanmeldelse
  4. Janove Ottesen
  5. Kaizers