Ironi-generasjonen vender tilbake i meta-mettet skrekk-gjenforening

Den nye «Scream»-filmen er mer selvkommenterende enn skummel, i enda større grad enn de opprinnelige filmene.

Skrik-masken er tilbake, i en i overkant selvironisk, femte film.
Publisert: Publisert:

Scream

Skuespillere: Neve Campbell, Courteney Cox, David Arquette, Marley Shelton, Dylan Minnette, Jack Quaid, Kyle Gallner, Mason Gooding, Jenna Ortega. Sjanger: Thriller / Horror. Regi: Matt Bettinelli-Olpin, Tyler Gillett. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: 15 år.

Grade: 3 out of 6

På et tidspunkt i denne filmen, som altså er den femte i «Scream»-franchisen, påpeker noen at Hollywood har gått tom for ideer, og at det er derfor det lages så mange oppfølgere og prequels og hva det nå kalles, alt sammen. Det er nesten som om regissørene Matt Bettinelli-Olpin og Tyler Gillett, som har tatt over stafettpinnen etter avdøde Wes Craven, ønsker å gjøre oppmerksom på at de selv er klar over at filmen er drit, men at det er sånn det skal være.

Det er med andre ord ikke noe poeng i å påpeke logiske brister, idiotiske sammentreff og grov usannsynlighet, for dette er den typen film hvor det ikke er noen voksne hjemme, og hvor filmnerdene boltrer seg i metanivåer som kommenterer sine egne metanivåer.

Døden i telefonen

Handlingen er en del selvbevisst blåkopi av den første filmen og en del blodig gjenforeningsfest hvor slasher og slapstick finner hverandre i den spesielt idiotiske avslutningen. Vi er tilbake i småbyen hvor alt startet, og en tenåringsjente blir angrepet av en kappekledt skikkelse med Skrik-maske etter å ha vært dum nok til å besvare fasttelefonen (for sånt har de tydeligvis fortsatt).

Vennegjengen blir selvsagt forskrekket, men ikke verre enn at de allerede innledningsvis begynner å tenke på seg selv som rollefigurer i en skrekkfilm, en oppfølger til de høyst virkelige hendelsene som rammet byen de bor i for 25 år siden.

Enkel skrekkfilm-logikk

De tre sentrale personene som overlevde i de første filmene, vender også tilbake, og folk prøver vekselvis sammen og hver for seg å bruke skrekkfilmsjangerens logikk til både å overleve og å nedkjempe den maskerte morderen. Til å kunne så mye teori er de forbløffende dårlige til akkurat dette, men dette er som sagt ikke en film som briljerer med sin realisme.

Innimellom er det småmorsomt, med mange nikk til særtrekk ved den oppvoksende generasjon, og til ting som ikke akkurat var stor filmkunst i sin samtid, og i hvert fall ikke nå. Men filmen mangler også den elegansen og intelligensen som trengs for at dette meta-spillet skal bli skikkelig vellykket.

Publisert: