Sønn og mor på sveitsisk rundreise

Medrivende tekst i spennet mellom fiksjon og fakta, tragedie og komedie.

Sveitsiske Christian Kracht debuterte i 1995 med romanen «Faserland». Romanene hans er oversatt til over 20 språk.
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Christian Kracht: «Eurotrash». Roman. Oversatt av Sverre Dahl. 206 sider. Pelikanen.

I 1995 debuterte sveitsiske Christian Kracht (f. 1966) med romanen «Faserland» der en snobbet, rufset, navnløs jeg-person, mistenkelig lik Christian Kracht selv, reiser gjennom et kriserammet Tyskland. Denne kultboka er på mange vis tidstypisk siden historiske fakta og dikterisk fantasi stadig krysser hverandre. Slektskapet med den moteriktige virkelighetsdiktningen er åpenbar.

I årets roman «Eurotrash», som er blitt innstilt til både den sveitsiske og tyske bokprisen, er jeg-fortelleren en sveitsisk forfatter som heter – ja, gjett! – nettopp Christian Kracht. Allerede i første avsnitt viser han til «Faserland».

Ellers er blandingen av fiktive og faktiske elementer igjen gjennomgripende i den sprelske reiseskildringen – og nådeløse familiehistorien – han her prøver å fengsle, provosere, forføre leseren med. Denne dikteriske metoden fungerer upåklagelig. «Eurotrash» er i mange sekvenser sugende, kraftfull diktning.

Handlingen i «Faserland» ender i Zürich. I samme snobbistiske by, stappfull av luksuriøse motebutikker, starter den viltre, sveitsiske rundreisen som den middelaldrende, forfatternære jeg-fortelleren nå, 25 år seinere, tar sin økonomisk velholdne, fysisk fallerte, 80-årige mor med på.

Hun har tilbrakt mange år på psykiatriske klinikker, men bor nå i egen leilighet sammen med sine ubrukte sobelpelser. Hun er avhengig av rullator, drikker billig hvitvin og vodka, er pillemisbruker og har utlagt tarm.

Like fullt viser denne ruinen av et menneske seg som både kunnskapsrik, kreativ og rappkjefta på den langvarige taxituren mor og sønn brått begir seg ut på. I et intervju har Christian Kracht sagt at Graham Greenes roman «Tante Augusta» har vært den viktigste litterære inspirasjonskilden for dette nyanserte morsportrettet.

Det hender man flirer. Mora klager og kjaser og har en stor formue med rot både i nazitida og i moderne våpenindustri. Før de forlater byen, oppsøker hun banken sin, tar ut 600.000 franc og putter dem i en plastpose. Ikke bare ønsker hun å dra til Afrika for å se sebraer, hun vil også gi hundretusenvis av franc til vanlige folk og oppleve alpeblomsten Edelweiss. Men oppe på fjellet er vinden sterk, og en stor seddelbunke havner plutselig et helt annet sted enn planlagt.

Sterkere inntrykk enn de aparte forviklingene underveis på bilturen gjør den historisk-politiske tendensen i teksten. Sveitserne og tyskerne betraktes i lys av Det tredje riket og omtales til tider så nedlatende at det må kunne kalles direkte fornærmende. Denne kritikken varsles allerede i en Jorge Luis Borges-epigraf innledningsvis: Hvis du elsker Tyskland, besøk helst ikke landet.

Hardest går det likevel utover egen familie. Særlig hudflettes morfaren som var SS-offiser og nazist av det holocaustfornektende, avskyelige slaget. Parallellen til Kjartan Fløgstads romaner om nettopp Hitler-tida og det manglende tyske oppgjøret med dem som profitterte mest på kz-leirene, er ofte nærliggende.

Den fraskilte Christian Kracht senior kommer alt i alt litt bedre fra sønnens dommerblikk enn mange andre. Han har proletær bakgrunn, foretok en klassereise, ble Axel Springers høyre hånd, tusket til seg malerier av for eksempel Nolde, Munch og Kirchner, skaffet seg med tida diverse praktvillaer og slott og framsto til slutt så rik, poserende og mektig at man kan bli kvalm av mindre.

Forfatterens heftige oppgjør med en brutal fortid – hvor dobbeltmoralen florerer – omfatter dessuten voldtekter mora gjennomlevde som 11-åring og et traumatisk overgrep fortelleren selv ble utsatt for av en katolsk prest i 1979.

Ellers er dette en roman full av referanser til eldre og moderne dikteres liv og verk, altså en tekst for litteraturnerder. Der hører ikke uventet Knut Hamsun hjemme, men mest påfallende, kanskje, er det at den vodkasupende mora kritiserer sønnens forfatterskap og mener han bør lære av de virkelig store dikterne, som «Knausgård eller Houellebeq eller Ransmayr eller Kehlmann eller Sebald» – for ikke å snakke om «Flaubert».

Ingen av de Christian Kracht-romanene jeg har lest, alle lojalt oversatt av Sverre Dahl, har vært mer fascinerende enn «Eurotrash».

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Visuelt til­trekkende og ytterst peda­gogisk

  2. Er det mogleg at etter­ordet kan vera den beste delen av ei bok? Det påstår Aften­bladets kritikar her

  3. Sexorientert terapi-roman

  4. Først og fremst spennende og velskrevet, og som bonus kan du lære noe

  5. Vil du forstå ytre høyre? I så fall bør du lese denne boken

  6. Reflektert og stillferdig om en verden etter katastrofen

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse