Tiden som glapp

Hjerteskjærende vondt om å miste et barn. Men også vakkert om kjærligheten.

Therese Tungen kommer fra Kvam i Gudbrandsdalen. Hun jobber som forlagsredaktør i Samlaget og har vært litteraturanmelder i Morgenbladet og Klassekampen.
  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Therese Tungen: «Snu deg. Edvins bok. Ein elegi». Roman. 272 sider. Aschehoug.

På tampen av sommerferien 2020 mistet Therese Tungen (f. 1977) helt uventet sønnen Edvin. Dette er utgangspunktet for hennes nye bok, som er noe av det mest smertefulle jeg har lest på lenge. Jeg kan ikke huske sist jeg måtte ta såpass hyppige pauser i lesningen for å gjenvinne fatningen.

Det mangler ikke hint om hva man har i vente. Alt i undertittelen angis det at det dreier seg om en elegi, en klagesang, og en inngangstekst fra Louise Glücks «Lament», altså et lidenskapelig uttrykk for sorg, gir en anvisning på hva slags tekst vi står overfor.

Dette blir ein annleis sommar, sier jeg-fortelleren til sine barn sommeren 2020, uvitende om hvor fryktelig rett hun skal få. Mot slutten av ferien får sjuåringen Edvin plutselig vondt i hodet. Bare noen timer senere er han død. Årlig dør fire-fem personer under 45 år av hjerneblødning i Norge. Edvin var en av dem. Du pusta. Så slutta du å puste. Familien settes ut av spill av tapet.

Romanen blir et skjønnlitterært sorgarbeid. Eg vil fortelja om korleis sorga artar seg, heter det. Det er en sorg som fortærer deg og sliter deg ut, herjer med deg og drar deg ned, det rann sorg nedover veggene, sorgen setter seg i huden, stemmen, brystet, siver inn i kroppen, spiser seg inn i knoklene, inntil jeg-fortelleren, guttens mor, opplever at sorgen har tatt over og fyller hele kroppen.

Det er imidlertid ingenting elegisk eller lyrisk ved disse skildringene, som heller synes dominert av en sjokkartet vantro og tyngende monotoni, en slags nordisk stoisisme, der hver dag er en kraftanstrengelse bare for å opprettholde seg selv i en sorg som har tatt over alt og fått virkeligheten til å revne.

I sorgprosessen og bearbeidelsen støtter jeg-fortelleren seg til andres liknende erfaringer, blant andre Didion, Aidt og Pirsig, og særlig Ada Sofie Austegard som mistet datteren Stine Sofie i Baneheia i 2000, og Espen Olafsen, som mistet kona og en datter i tsunamien i 2004.

Det er brutalt, rystende og opprivende, men også, forunderlig nok, vakkert og avklart, når vi i helt alminnelige og hverdagslige tilbakeblikk, minner, dagboksnotater og refleksjoner blir nærmere kjent med Edvin og hans familie. Fremstillingen er preget av et før og etter og den plutselige bevisstheten om at det kan finnes slike skiller i et menneskeliv. Samtidig handler det om å skrive, om hvordan alt som blandes sammen med sorgen, får en egen klarhet, skarphet, synlighet og sansbarhet. Dette gjenspeiler seg i språket, som er nøkternt og enkelt, men også oppleves som følsomt, modent, reflektert.

Fremfor alt er dette et fint portrett av den vesle gutten Edvin, som liknet Emil i Lønneberget, «levde i augeblikket» og var «ein livsnytar», ville gå på klovneskole og bestige Galdhøpiggen, nektet å gå med klær med tegninger og skrift på (bortsett fra Harry Potter), men som også var tvilende og selvkritisk, og kunne rette sorg og sinne mot seg selv.

I sorgarbeidet trekker jeg-fortelleren tråder til myter og litterære verker, til brødrene Løvehjerte, Orfeus og Eurydike, som romantittelen henspiller på, til Balder og Hermod, Ænæas og Dido, Demeter og Persefone. Dette bidrar til å utvide leserens forståelseshorisont.

Så fredeleg døden er, så frykteleg han er, sies det et sted. Det samme kan en kanskje også si om Therese Tungens bok. Hun viser til Aidt, som skrev en bok i raseri og fortvilelse over sønnens død. Men for jeg-fortelleren er det ingen å rette sinnet mot; døden svarte ikkje.

Bokens kjerne er imidlertid kjærlighet; morskjærlighet, søskenkjærlighet, familiens kjærlighet, tiden som glapp og merkelig nok også en form for takknemlighet: Du gav oss nesten sju år. Det var sju gode år.

Mot slutten kommer jeg-fortelleren til en slags forsoning eller avklaring: Eg skal tola å bera døden din. Eg skal bera deg med rak rygg.

Therese Tungen har vel fortjent fått strålende kritikker for sine novellesamlinger. Men «Edvins bok» er hennes sterkeste utgivelse til nå.

Publisert: