En ekte dansk fjellape

En frustrert mann som stikker til fjells for å leve i ett med naturen møter en urban narkosmugler på flukt i «Villmenn». Det er til tider ganske underholdende.

Villmenn

Skuespillere: Rasmus Bjerg, Zaki Youssef, Bjørn Sundquist, Rune Temte, Sofie Gråbøl, Marco Ilsø, Jonas Bergen Rahmanzadeh
Sjanger: Komedie / Gangsterkomedie
Regi: Thomas Daneskov
Nasjonalitet: Danmark
Aldersgrense med begrunnelse: 15 år

Fjeldaber kaller de oss, danskene. I den danske filmen «Villmenn» vil en av dem prøve ut det enkle livet i kupert landskap selv. Den middelaldrende familiefaren Martin (Rasmus Bjerg) forteller kona (Sofie Gråbøl) at han skal på teambuilding-tur med jobben, men i stedet kler han seg i et slags viking-kostyme av skinnfeller og rømmer til den norske fjellheimen, for å leve i ett med naturen. Men troen på egne urinstinkter er i beste fall naiv, og snart blir Martin nødt til å oppsøke sivilisasjonen, nærmere bestemt en Joker-butikk. Forsøket på å bytte til seg mat og øl mot en øks og en skinnfell går ikke helt som planlagt, og snart har han gjort seg skyldig i simpelt tyveri og vold.

Stort bedre går det ikke med landsmannen Musa (Zaki Youssef) som er på vei hjemover med gevinsten etter å ha solgt et større parti hasj sammen med to kompiser. De sistnevnte forulykker tilsynelatende i en kollisjon med en elg, mens Musa rømmer til skogs med en bag full av penger og en ikke ubetydelig trafikkskade i låret.

Det er ikke første gang vi ser Norge og nordmenn skildret med et dansk blikk, men det er like fullt festlig å se hvordan regissør Thomas Daneskov tar både fenomener og typer på kornet, med alle de overdrivelsene man kan tillate seg i en svart komedie som denne. Et av høydepunktene i så måte er Bjørn Sundquist i rollen som en tørrvittig politiveteran.

Selv om dette er en komedie, ligger det er slags alvor der bak et sted. Det handler om maskulinitet, om problemene noen menn har med å finne seg til rette i vår tid og ikke minst i forholdene til sine bedre halvdeler. Akkurat dette er ikke filmens sterkeste side, og framstår til en viss grad som noe man har flettet inn for å kunne formidle all komikken som oppstår når en mann som mangler det meste av forutsetninger for å leve i villmarken prøver seg på nettopp dette.

Ellers veksles det mellom situasjonskomikk på ulikt nivå og mer actionpregede scener, spesielt i slutten. Det er ikke alt som sitter like godt, spesielt overgangene mellom skjemt og alvor kan være noe ujevne. Men alt i alt får man seg en og annen god latter og mye god humring i selskap med denne gjengen. Så får man leve med at de store refleksjonene omkring mannsrollen diskuteres bedre andre steder.