Bred og grundig fremstilling av nordmennene i Sachsenhausen

Sven Egil Omdals bok om de norske fangene i Sachsenhausen er ikke bare en sterk samling vitnesbyrd fra konsentrasjonsleiren, men også en vidtspennende fortelling om hvordan det Norge vi kjenner ble til.

Sven Egil Omdals nye bok om de norske fangene i Sachsenhausen er til tider svært brutal lesning, skriver vår anmelder.
  • Joakim Randa Berthelsen
Publisert: Publisert:

Sven Egil Omdal:

Nordmennene i Sachsenhausen

366 sider

Kagge forlag

Grade: 5 out of 6

I sin selvbiografi «Det jeg husker best» skildrer den mangeårige stortingsrepresentanten for Arbeiderpartiet Sverre Løberg de norske fangene han møter når han vakler inn portene til Sachsenhausen, en sen junidag i 1944. Han skriver at han møter “[...] et tverrsnitt av Norge, og ikke minst et representativt utvalg fra alle organisasjonsformer av den norske faglige og politiske arbeiderbevegelse”.

De fleste kjenner godt til fortellingen om hvordan et bredt utvalg fra arbeiderbevegelsen, med Einar Gerhardsen i spissen, var internert i nazistenes konsentrasjonsleirer under krigen, hvor de - etter hvert som krigslykken er i ferd med å snu - danner det politiske kartet for hvordan Norge skal bygges opp igjen etter krigen. Plattformen som utarbeides allerede i Sachsenhausen, men kanskje i særdeleshet etter returen til fangeleiren på Grini, er ikke bare et sensasjonelt bredt forankret politisk planverk, men også selve fundamentet i det norske samfunnet vi kjenner i dag.

Et tverrsnitt av den norske befolkningen opplevde fangenskap under krigen. Noen for sin kamp for klasseløst samfunn og et fritt, selvstendig Norge. Andre som et resultat av kollektiv avstraffelse av hele lokalsamfunn. Jøder, romfolk, slavere, skeive og andre etniske minoriteter, ble plassert i nazistenes leirer utelukkende for å være dem de er.

Sven Egil Omdal har i sin bok Nordmennene i Sachsenhausen gjennom et forbilledlig rikt materiale langt på vei lyktes å fange sammenhengen mellom hverdagserfaringen i fangenskap, politiske idealer og historiske hendelser. Boken er tidvis svært brutal lesning. At konsentrasjonsleiren er selve barbariets arena - de inhumane forholdene, stanken, den alltid nærværende døden, men kanskje mest av alt den sadistiske volden og hvor tilsynelatende arbitrær den er, kan aldri gjentas ofte nok. Konsentrasjonsleiren er på mange ulike vis, som den italienske filosofen Giorgio Agamben skriver, det modernes nomos - hvor leiren utgjør et ingenmannsland av uønskede, innebygget i samfunnsstrukturen.

Gjennom et kronologisk flettverk av ulike vitnesbyrd fra internerte nordmenn, med vidt forskjellig bakgrunn, tegner Omdal et helhetlig bilde. Her berettes det om alt fra fraksjonskamp mellom kommunistene og arbeiderbevegelsen, den alltid nærværende døden og hungersnøden, øyeblikk av solidaritet mellom fangene, gode medhjelpere, leirens maktdynamikk, små glimt av håp og bunnløs fortvilelse. Forfatter gjør et godt grep med å ikke isolere vitnesbyrdene, men anstrenger seg langt for å sette dem i sammenheng med krigens utvikling og dens direkte påvirkning på forholdene i leiren. Omdal gjør en god jobb med å utvide forståelsen av ikke bare livet for de mange tusen nordmennene som satt fanget i Sachsenhausen, men også hvordan utenforstående enkeltmenneskers engasjement direkte bidro til å bedre kårene for de norske fangene og sørge for at flere av dem kunne returnere. Norge hadde sett vesentlig annerledes ut hvis ikke, og denne sammenhengen har Omdal gjort et møysommelig, grundig stykke arbeid med å fremstille for leseren.

Dette er på mange vis en kjernefortelling i norsk historie. Ikke bare er det fortellingen om krigens bestialitet, men også hvordan mennesker i og utenfor leiren former historiens gang og det Norge vi kjenner i dag. Det er skrevet utfyllende om emnet før, men det er i Omdals historisk kontekstualiserende og grundige fremstilling, men også intimt personlige fortellinger, at historien best kommer til sin rett.

Publisert: