– På «Roast» på det nye Scandic-hotellet på Løkkeveien i Stavanger har de åpenbart ambisjoner om å gjøre noe mer enn å servere klassiske, trygge retter. Foto: Jarle Aasland

Nykommer lever ikke opp til egne ambisjoner

Roast har spreke ambisjoner og kule ideer, men mangler dessverre for mye på selve gjennomføringen.

  • Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 3 of 6 stars

Var det ikke en slags versjon av Heston Blumenthals berømte meatfruit som lå der og lyste på tallerkenen? Jo visst var det vel det. På «Roast» på det nye Scandic-hotellet på Løkkeveien i Stavanger har de åpenbart ambisjoner om å gjøre noe mer enn å servere klassiske, trygge retter. Den innstillingen er det bare å applaudere, men dessverre bærer restauranten preg av at ambisjonene foreløpig har et visst forsprang på gjennomføringsevnen.

Det var ganske glissent i den nyoppussede restauranten da vi ankom. Kanskje hadde de ansatte et håp om at det snart skulle renne inn horder av gjester, og kanskje var det derfor vi ble plassert ved et lite bord midt i lokalet, kloss inntil andre gjester. Vi har i utgangspunktet ikke noe imot å sitte tett, men når det er så mye ledig, kunne man gjerne gitt folk litt mer albuerom.

Roast har en forbilledlig kort meny, med to foreslåtte trerettere med tilhørende vinpakker, i tillegg til noen få à la carte-retter. De skal også ha skryt for å ha et tilbud til vegetarianere og veganere.

Godt drikkekart

Undertegnede ville prøve den ene treretteren, som strengt tatt består av retter fra à la carte-menyen til akkurat samme pris, men ok. Medspiseren valgte på egen hånd, og bestilte tre ulike øl til de tre rettene. Her må vi skryte litt mer: Roast har et kurant utvalg av brygg, vinkartet er forholdsvis omfattende, og prispåslagene er moderate.

Medspiseren var sånn middels fornøyd med den grønne ertesuppen han hadde bestilt til forrett, som var ganske anonyme greier. Undertegnede fikk appelsin-glasert andeleverparfait, som altså var en slags kopi av mesterkokken Heston Blumenthals berømte rett fra Dinner i London, en gjenganger på listen over verdens beste restauranter. Varianten på Løkkeveien hadde imidlertid veldig mye å gå på før den nådde opp til originalen. Det er flott at man prøver seg på stilige presentasjoner, men da må smakene og konsistensene sitte skikkelig først. Her var det seig og merkelig gelé som omsluttet en heller anonym andelevermousse. Det så bedre ut enn det smakte.

– Det er i det minste ikke overdrevet dyrt her, og om man er hotellgjest og ikke gidder å gå ut, funker det helt greit, mener vår anmelder. Foto: Jarle Aasland

Kald mat

Begge hadde fisk til hovedrett, henholdsvis torsk og lysing. Lysingen ble servert med bakte rotgrønnsaker og smør med salt rogn, mens torsken hadde selskap av trøffelsalami, grønne bønner, søtpotetpuré og sjy på skalldyr og sopp. Greit og korrekt behandlet fisk, litt vel salt og tørr torsk, og nesten helt kaldt tilbehør. Rettene hadde for så vidt gode smaker, men det må gå an å servere varm mat.

Medspiseren var mest heldig med desserten, en saftig og stilig presentert dekonstruert gulrotkake, som så ut som en liten blomsterpotte. Undertegnede fikk en eclair, altså en avlang vannbakkels, fylt med en slags steinsopp-krem og med steinsoppis ved siden av. Veldig stilig å bruke sopp på denne måten, gode smaker og pen presentasjon, men dessverre altfor tørr vannbakkels.

Rotete service

Dessverre har også Roast en del å gå på når det gjelder servicen. Undertegnede hadde bestilt vinpakke, men måtte etterlyse to av fire glass, fordi servitøren ikke ante hva som inngikk. Kombinasjonene var heller ikke spesielt imponerende. Det ble litt voldsomt med kraftig Pinot Noir til sart anderlevermousse og en tydelig eiket og alkoholsterk amerikansk Chardonnay ble i kraftigste laget for de forsiktige smakene i torskeretten. En av vinene ble sendt ut fordi flasken åpenbart hadde stått åpnet så lenge at kvaliteten var forringet. Det hadde vært vel så greit å velge noen glass fra menyen i stedet for å bestille vinpakke, og det hadde ikke gjort noe negativt utslag for regningen, snarere tvert imot.

Når det er sagt: Servitørene var hele tiden vennlige og løsningsorienterte, men det skorter nok litt på opplæringen. Det burde det være en enkel sak å forbedre. Vi fikk kaffe på huset som plaster på såret for alt rotet.

Det er også et åpenbart potensial for at ting kan bli bedre på kjøkkenet, for kreativiteten og viljen til å eksperimentere med former og sammensetninger finnes jo åpenbart. Man må bare sørge for at det grunnleggende sitter skikkelig før man begynner å eksperimentere for mye.

Det er i det minste ikke overdrevet dyrt her, og om man er hotellgjest og ikke gidder å gå ut, funker det helt greit. Vi betalte ganske nøyaktig 2000 kroner for to ganger tre retter, en vinpakke og en (egenkomponert) ølpakke. Men maten bør kvalitetssikres bedre for at det skal være verd pengene.

Publisert:
  1. Helt greit på Hauen

  2. Denne nykommeren er blant byens aller beste spisesteder

  3. «ReNaa i nye, lekre omgivelser byr på en unik restaurantopplevelse, et minne for livet»

  4. Anonym Michelin-inspektør: Slik jobber vi og slik unngår vi å bli avslørt

  5. «Café Sting er et veldig bra utested, men noe mat-tempel er det ikke»

  6. Nykommer lever ikke opp til egne ambisjoner

Mest lest

  1. Spise ute
  2. Restaurantanmeldelse
  3. Anmeldelse