En av 90-tallets store i ny innpakning

Jarvis Cocker endrer seg fra plate til plate, men britpopen bor fortsatt i ham.

Publisert: Publisert:

Jarvis Cocker, nummer to fra høyre, har funnet seg en ny gjeng. Foto: Eddie Whelan

  • Geir Flatøe
    Journalist

Grade: 5 out of 6

Jarv Is...: «Beyond the pale» (Rough Trade/Playground)

Det er gått et kvart århundre siden Sheffield-gutten Jarvis Cocker nådde sitt kommersielle høydepunkt. I 1995 suste «Different class» med Pulp inn på toppen av den britiske albumlisten, med god drahjelp fra hitsinglen «Common people».

Dette til tross, har Cocker slitt. Han tre første Pulp-album ble oversett, før han 11 år etter debuten havnet på listene med «His ’n’ hers» i 1994. Suksessen kom med «Different class» og «This is hardcore», før Pulp-punktumet ble satt i 2001 med «We love life».

Solo-karrieren ble aldri det samme. Inntil nå, i hvert fall.

Han dannet Jarv Is... i 2017 i forbindelse med en festival på Island, der tanken hans var å utvikle sangene sammen med publikum. De påfølgende konsertene ble tatt opp for å vise utviklingen, så hvorfor ikke la dette bli utgangspunktet for et album?

Jarvis Cocker er kjernen i Jarv Is... Foto: Alasdair McLellan

Grade: 5 out of 6

Ting er plusset på i studio, og med seg har han Serafina Steer (harpe og keyboard), Emma Smith (fiolin og gitar), Andrew McKinney (bass), Jason Buckle (synth) og Adam Betts (trommer). Bortsett fra Buckle bidrar alle med koring.

De åpner med «Save the whale», der distansen mellom 80-tallets Leonard Cohen og dagens Jarvis Cocker er liten. Deretter tar låten en sving og havner et sted i nærheten av Pink Floyd anno Roger Waters. Begge deler kler ham.

I tråd med tittelen byr sangen på et budskap om at vi må skjerpe oss, og albumet har generelt et mørkt syn på tilværelsen:

Take your foot off the gas

Because it's all downhill from here

På «Must I evolve?» tar han for evolusjonen: Must I evolve? Yes, yes, yes, yes. Must I change? Yes, yes, yes, yes. Must I develop? Yes, yes, yes, yes. Can I stay the same? No, no, no, no.

Ikke 56-åringens mest spennende lyrikkbit, men den fungerer fint som en start på sangen om veien videre fra big bang – maybe a small bang, actually, more of a pop. But, whatever it was, something went off.

Den nærmere sju minutter lange låten kunne med fordel vært strammet inn med et par-tre minutter.

«Am I missing something» er også i drøyeste laget, men våkner til liv når Cocker finner sin indre Bowie.

«House music all night long» er langt unna det tittelen antyder, selv om synthmannen får vist seg fram. Flott låt fra samme mann som hadde en hit med «Disco 2000».

Med bare sju kutt på platen, kan det virke merkelig å inkludere «Sometimes I am Pharoah». Den mer aggressivt eksperimenterende siden av bandet er likevel spennende.

Cocker forestiller seg at han er en av de levende statuene som opptrer for turistene: I watch you when you’re eating fried food in front of famous buildings.

Nydelige «Swanky modes» er langt mer tilbakelent. Steve Harley ønsker trolig at han kunne skrevet en slik sang i dag, og Bowie skinner gjennom her og der.

«Children of the echo» er en sprek avslutning. Koringen er flott på hele platen, og refrenget her ville ikke vært det samme uten.

Det er godt å ha Cocker tilbake. Han var en av 90-tallets største, og han vet fortsatt hvordan det skal gjøres.

Beste spor: «Save the whale», «House music all night long», «Swanky modes».

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Signalbygget på Forus skal rives. Her er de nye planene

  2. Regler for utbetalinger til politikere og partier er kjent ulovlig. Det kan få landsdekkende konsekvenser

  3. Rødt legger lokk på saken. Slik forklarer Stavanger-politikeren hvorfor hun bryter ut

  4. Elg skutt ved Sandvedparken

  5. Elbiler må betale mer

  6. Folk valfarter til Helleland for å se på det som kan bli et gruveeventyr

  1. Anmeldelse
  2. Plateanmeldelse