Langt inn i den mørke skogen

UTSTILLING: Er det fortsatt trollene som bor langt der inne i den mørke skogen? Ifølge Ingrid Torvund har Theodor Kittelsens troll, som vi alle kjenner så godt, veket plassen for underlige skapninger av annen sort.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Hå gamle prestegard: Ingrid Torvund, «I Found You Under Earth, Under Blood», film, installasjon. Vises t.o.m. 2. juni.

I hennes halvtimelange kunstfilm, «I FOUND YOU UNDER EARTH, UNDER BLOOD», som hun har laget i samarbeid med Jonas Mailand, og som nå vises på Hå, ser vi besynderlige figurer vagge omkring i skog og mark, til ulike årstider. De er utstyrt med de særeste påkledninger og framtrer bl.a. som insektmenneske full av lys, som fjærbekledt skapning og som polyppbefengt rødhams. De virker ensomme, isolerte, for de møtes aldri i noe fellesskap. Hva de egentlig bedriver, er ikke godt å si; de graver opp tynne figurer, setter andre figurer ned i jord og snø, som i besvergende riter, og de utfører sine handlinger uforstyrrelig. Dels som om de prøver å finne ut av denne verden, dels som om de forsøker å lege naturen, men også som om de bare rett og slett insisterer på sin annerledeshet – fryktinngytende men også komiske på samme tid.

Lydsporet guffer på med musikk vi ofte forbinder med grøss og gru, men figurene virker for det meste mer patetiske og kraftløse enn skremmende.

Drømmende

På ett plan er dette en filmet kunstperformance ute i naturen; på et annet er det et forsøk på å bearbeide naturmytologiske tema, folketro og gamle sagn til et nytt, drømmende visuelt uttrykk. For filmen er som en drøm, i den forstand at den ikke har noe klart narrativ, ingen framdrift eller utvikling, og skikkelsene og deres handlinger er fordreid og pervertert, som i en underbevisst fremmedgjøringsprosess. I stedet for å gi oss noen logisk forklarende opplevelser, viser filmen en serie drømmesekvenser som ikke henger helt sammen til en helhet, men som klippes av og klippes på, som i nattens uforklarlige reise. I dette finnes et slektskap til surrealistenes irrasjonelle verden.

Men vi finner her ingen stringente og slående visuelle gåter av den typen vi kan se for eksempel i surrealisten Dorothea Tannings malerier; i Torvunds film er det som om mye av den surrealistiske energien fisler ut og legger seg nærmest anemisk foran våre øyne. Det henger nok delvis sammen med den gjennomført langsomme, nærmest dorske labbingen gjennom naturen; den tilfører filmen en ganske monoton rytme. Kostymene og rekvisittene er forseggjorte, på en grov måte; her er en tilstrebet anti-eleganse som passer godt både til den mørke skogen og den hvite snøen figurene beveger seg i. Filmopptakene er ofte vakre – jeg ser inn i en fortryllet verden det er fint å kunne forsvinne inn i for en stund. Musikken, derimot, er ofte såpass pompøs at den nærmest drukner det visuelle uttrykket. Det er noe med å holde måten.

Tegninger

Et par objekter har Torvund også installert oppe på loftet på låven på Hå, hvor filmen vises. Ett av dem er en nærmere fem meter høy rød rev/ulv, som glupsk stirrer ned på deg, med åpen kjeft full av spisse tenner. Den er beslektet med Torvunds store serie med tegninger, «When I Go Out I Bleed Magic» (utgitt i bokform på Torpedo Press 2015); de har en helt annen råhet i sitt punkaktige uttrykk og viser en verden full av omen og skrekkelige skapninger. Kanskje blir hennes film på Hå litt for pen og pyntelig i forhold til den enorme visuelle kraften som ligger i tegningene, og dermed i Ingrid Torvunds kunstnerskap. I filmen må det spontane og umiddelbare vike for det langsomme og det kalkulerte, med en langsom hvilepuls som resultat.