Farskap og faenskap

BOK: Variabel kvalitetssåpe om barnløshet, og uante savn og lengsler.

Publisert: Publisert:

”Kvalitetssåpe” kunne kanskje være en passende betegnelse på denne sjangeren, skriver Aftenbladets anmelder om Jan Chr. Næss´nye roman. Foto: Gyldendal

  • Eirik Lodén

Grade: 4 of 6 stars

Jan Chr. Næss: Han ville ikke bare forsvinne. Roman. 156 sider. Gyldendal.

Dette er en roman om et totalt uventet farskap, som utløser en del forutsigbar faenskap. Morskap er det heller smått bevendt med, iallfall i det barnløse, middelaldrende parforholdet til kunstnerduoen Magnus og Eva etter at denne bomben lander i innboksen. Gratulerer med en prestasjon du ikke visste noe om, og velkommen til ditt nye liv! Hittil har de to nytt den ufrivillige sterilitetens resignerte velsignelser, og nødtvungent prioritert kunstnerisk produksjon fremfor biologisk reproduksjon.

Forlaget reklamerer som alltid med Jan Chr. Næss’ (f. 1964, deb. 1999) ”usedvanlig gjennomarbeidede” språk. Mon det. Svært variabelt er det iallfall: ”Det var ikke så mye snakk om å være skåret for tungebåndet, som å holde tungen rett i munnen. Han ville være sikker på at han formulerte dette så klart at det ble overbevisende.” Jeg vil anta at forfatteren her famler etter uttrykket ’være vel skåren for tungebåndet’, som ikke refererer til en avstraffelsesmetode eller et grotesk kirurgisk inngrep, men altså betyr å være flink til å snakke, munnrapp. Selv der norsken er korrekt nok, hviler det gjerne noe flatt og klisjéridd over fortellerstilen og dialogen. Også den iherdige fjellklatringen, den triumferende bestigningen av små østlandskoller blir litt puslete som bærende bilde på romankarakterenes eksistensielle strabaser. Eller kanskje nettopp ikke? Kanskje den tvert om setter dem i det rette perspektivet, den rette skalaen?

Det er ikke min hensikt her å være småskåren. Boken har sine kvaliteter, og så vel knutene på kjærlighetstråden som det overveldende i den gryende farskapsrelasjonen er i det store og hele fint og troverdig skildret, og balanserer nokså stødig mellom det traust hverdagsrealistiske og morsomt melodramatiske. Romanen er ofte underholdende og latterfremkallende på en måte jeg stadig vekk lurer på om alltid er tilsiktet. Det innbefatter ikke minst tittelen.

”Kvalitetssåpe” kunne kanskje være en passende betegnelse på denne sjangeren, som brer seg i forlagsverdenen og på bokmarkedet som mykt, lett skum.

Publisert: