Gløgg outsiderjente med filmplaner

BOK: Målbevisst, men ikke helt vellykket om å skape mening i livet.

Publisert: Publisert:

Hilde Lindset er aktuell med romanen «Du kan ikke skylde på rever». Foto: Tiden

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker

Grade: 4 of 6 stars

Hilde Lindset: Du kan ikke skylde på rever. Roman. 267 sider. Tiden.

Etter å ha skrevet fire formfullendte novellesamlinger og en annerledes roman om flyktningkrisen, kommer Hilde Lindset (f. 1978, debut 2012) nå med historien om den lett opprørske, glupe, skulkende tenåringsjenta Emma som i intim jeg-form avdekker sin hverdag knyttet til en tvspillopphengt pappa og en videregående skole som prøver å ta knekken på skrivegløden hennes.

Hun bor i blokk sammen med faren, tenker vagt på Den døde som har forlatt dem, insisterer energisk på at hun liker å være alene, skyr flokkmentaliteten til medelevene, refser en altfor norm- og pensumstyrt skole, tar gjerne på seg «usynlighetssmilet» sitt, drømmer om «å få til noe stort: Å kysse noen», liker den diktskrivende vikarlæreren som gir henne Camus-romanen «Den fremmede», stapper i seg pannekaker, tenker på sine tidligere forelskelser, leser Simone de Beauvoir, siterer glupe eksistensialistiske sannheter, ser smale kultfilmer, reflekterer modent omkring bøker som blir til film, har planer om å lære seg fransk og bli filmskaper, spiser saltstenger og drikker cola på bar om kveldene, oppsøker svømmebassenget, badstuen, skøyteisen, en gresk restaurant sammen med den litt eldre, hotellansatte Jeanett – som har et forhold til en nesten 40 år eldre, gift barnefar - googler hva begrepet night cap betyr, før hun lærer å drikke champagne og erkjenner at den sovende pappaen med fjernkontrollen bryr seg mer om henne enn hun har fått inntrykk av.

Da Jeanett forteller at hun er i ferd med å kjøpe hus på en gresk øy og fabler om å bli pottemaker, takker Emma ja til tilbudet om å bli med henne til Hellas. Men der havner hun ikke. Vi forlater jeg-fortelleren i Paris, med sur hybelvertinne, parlør og kamera, opptatt av å zoome inn ting folk har mistet eller kastet i Seinen og ellers.

Slutten er åpen, men fungerer dårlig. Mer enn å virke fantasieggende, framstår den som brå, daff, lite samlende. Sikkert bevisst, for Emma misliker voldsfylte, handlingsdrevne videospill og påkostete amerikanske actionfilmer. For henne handler det mer om «hvordan enn hva når man skaper.» En spennende historie bygd på klassisk dramaturgi er ikke målet.

Det meste i denne springende, episodiske teksten, med en anekdote om rever og tilbakeholdt info om Den døde som sentrale ledemotiv, er da også elegant formulert. Men savnet av en medrykkende intrige er merkbart.

Så denne gangen imponerer språkkunstneren Hilde Lindset mer enn fortelleren.

Publisert: