Modige løvehjerter

Ja, jo, noen blir spist av ulv eller drept på bestialsk vis, og de vrir nakken om på ei gammal kjerring, men det er jo sånt ungene liker!

Publisert: Publisert:

«Brødrene Løvehjerte» Foto: Kristian Jacobsen

  • Leif Tore Lindø
    Journalist

«Brødrene Løvehjerte». Med: Skuespillere fra Barne- og ungdomsteatret ved Rogaland Teater. Av: Astrid Lindgren. Regissør: Bjørn Ravn Carlsen. Scenograf: Even Børsum. Varighet: 80 minutter, uten pause. Anbefalt aldersgrense: 6 år

– Så ... døde de to ganger, eller?

– Jess. De døde to ganger. Det er jo noe av det som gjør «Brødrene Løvehjerte» til en litt spesiell fortelling. Det er, hva skal vi si, en hel del døing.

– Jeg tror ikke døing er et skikkelig ord, pappa.

– Pirk. Poenget mitt er et det er en del som dør her. Astrid Lindgren var jo ikke for katten, og her dør folk og unger og ulver på alskens vis.

– Og hun ene dama.

– Her må vi muligens legge inn en spoiler alert, men de henretter jo en bestemor på scenen med å vri om halsen på henne.

– Og dette skal førsteklassinger på skolen vår se?

– Ja, det skal de, og heri ligger vel diskusjonen om denne forestillingen. Men la oss ta det litt siden. Åpent spørsmål: Hva synes dere, 11 og 12 år gamle, vant med både teater og filmer og Harry Potter og sånt?

– Jeg synes det var veldig kult. Det er jo ganske skummelt, høy lyd og flammer og sånt, men det var veldig kjekt.

Les også

Du kan ikke gjøre dette i barneteater, sa skuespillerne. – Jo da, sa regissøren

– Enig. De er veldig flinke, og jeg synes det var ganske kjekt å se noe som ikke bare var sånn masse sang og alle er glade.

– Greit, så dere er en slags begeistra?

– Ja.

– Ja,

– Greit. Som den ansvarlige voksenpersonen vil jeg loggføre følgende åpning av allerede åpen dør: Det er stilig at teateret tar barneteateret så på alvor som de gjør. De lager, med hederlige unntak, veldig gode forestillinger der ungene og ungdommene får vist seg fra sin beste side. Dette er intet unntak, selv om jeg har noen små innvendinger.

– Du skal alltid si noe negativt, pappa.

– Det er det de betaler meg for.

– Det er helt sykt at det er en jobb å gå på teater og konserter.

– DET er en annen diskusjon. Hør nå: Jeg synes noen av replikkene er litt keitete og oppstilte. Dessuten er det vel mye av dialogen som går med på å forklare handlingen, fortelle hvem, hva, hvor og slikt. Kanskje er det uunngåelig når en hel roman skal knas ned til 80 minutter inkludert fire sanger og en del riding på el-sparkehester.

– Ja, de var litt kule. Jeg vil ha en sånn. Og det var kult med ekte flammer.

– Pyro slår alltid godt an. Et billig, men alltid effektivt, triks. Min siste innvending, if I may, er nok at man nok bli lettere grepet av varmen fra pyroen enn av selve historiefortellingen. Den store fortellingen, gode mot onde, før mer plass enn den lille med Jonatan og Kavring. Men, men, noen regivalg skal man gjøre. Kill your babies og alt det der.

– Hæ? Drepte de babyer?

– Nei, nei, nei, så gale var det ikke. Glem det. Kan dere gi meg et kort handlingsreferat?

– Ehhh. Det var litt vanskelig å følge med i starten, men du kommer fort inn i det. To brødre dør og havner i Nagil ... Niagl ... ahhh, søk det opp.

– Google says Nangijala.

– Der ja. Der må redde en mann fra en ond hersker og en drage. De må stoppe forræderen sånn at Kirsebærdalen kan bli fri. Så dør de en gang til, helt til slutt, og havner i Naji ... Njaing ...

– Nangilima. Thank you, Google.

Litt hurramegrundt er det også plass til i «Brødrene Løvehjerte» Foto: Kristian Jacobsen

Foto: Kristian Jacobsen

– Det er de gode mot de onde. Sånn er det jo alltid er.

– Close enough. «Brødrene Løvehjerte» er fortellingen om mot, søskenkjærlighet, kampen mot de onde kreftene og om å ofre noe for noen andre. Så er det altså en ganske krigersk og brutal fortelling, ispedd litt hurramegrundt, men her har ikke teateret hoppet bukk over drepingen og krigstrommene. A little murder never hurt anybody.

– Det var litt skummelt, til og med for oss, selv om han mannen bak oss lo hele tiden.

– Litt humor var det jo også. Det skal nevnes.

– Men jeg tror de minste ungene, 5–6–7–8 år vil synes det er veldig nifst.

– Det er jeg helt enig i. Hvis ungen din bare er en drøy meter, og rask opp på fanget, tenk deg om to ganger. Men for dere litt større tror jeg dette er gode greier. Hva synes dere om den litt overfladiske behandlingen av det pasifistiske paradoks?

– Hæ?

– Jonatan, den eldste broren, vil jo ikke drepe for å redde de andre.

– Ehhh ... ok?

– Greit, den var kanskje til de voksne. Historien foregår i en miks av Robin Hood og Mad Max-landskap, med en sparsommelig og effektiv dreiescene, en hengebro, buldrende bakgrunnslyd og litt video som kulisser. Men altså: Det smeller, de slåss ganske heftig i en stor scene, det er en drage som ligger og lurer, bokstavelig talt i kulissene, og jeg har aldri sett så mange bøte med livet i en barneforestilling før.

– Det er jo til og med selvmord på slutten, er det ikke det, selv om vi liksom ikke ser det?

– Jo, det stemmer. Den tabloide inngangen her er at de på barneteateret lar folk bli spist av ulv, drept i sverdkamp og vrir nakken om på gamle kjerringer.

– Hva betyr talobild inngang?

– Never mind, det er sånt de betaler pappa for. Det er i alle tilfeller et interessant spørsmål om hvor mye død og hvilke typer død som er egnet for barneunderholdning, og hvordan man skal angripe dette kunstnerisk. Jeg synes det er tøft at teateret bare gønner på. Litt brutalt? Ja. For mye? Nei. De er subtile i omgangen med selvmordene i slutten, som jo Astrid Lindgren i sin tid fikk masse kjeft for.

Foto: Kristian Jacobsen

– Hæ? Var det feil å skrive om selvmord?

– Ja, eller i alle fall ikke ukontroversielt. Og fremdeles er det nok dem som synes det blir litt vel sterk kost for ungene å forholde seg til sånne ting.

– Hvem synes det?

– Voksne.

– Da er voksne pingler. Folk dør jo. Det er jo ikke hemmelig.

– Nei. Hva synes dere om slutten?

– Det ender jo egentlig godt, for Jonatan og Kavring får jo være sammen i Najig ... Najli ... det der landet.

– Ok. Det kan nok diskuteres. Vi kan i alle fall konkludere med at nok en forestilling med barneteateret lander fjellstøtt på beina. De har omfavnet mørket og døden, ikke hoppet bukk over den med for mye dans og sang. Dette er ikke for de minste ungene, men for de litt større er det ... dødskjekt?

– Herrlighet, pappa. Elendig dadjoke. Skjerp deg.

Det toget har dessverre gått.

Aftenbladet gir ikke terningkast til forestillinger med barn og unge.

Publisert:

Les også

  1. Kulturlivet i Rogaland får millioner – men mange sliter ennå

  2. Ekstra hard kamp om Svartnissen-billetter i år

  3. Kafka møter Etaten i Haugesund

  4. Stalin (og en hel haug med andre) synger Vamp i teateret

  5. Rogaland teater og Sandnes kulturhus får ta imot flere publikummere

Mest lest akkurat nå

  1. – Muligens en eller to flere som er positive

  2. Vasker du kjøkkenbenken før eller etter at du lager mat? Det har noe å si

  3. «Alle prestasjonene er hans egne, men vi har gjort det veldig lett for ham»

  4. Nye tall: Flere kvinner enn menn rammes av lungekreft

  5. Stavanger-lege dømt for bedrageri og underslag

  6. Trump tar kraftig innpå Biden

  1. Teater
  2. Astrid Lindgren
  3. Rogaland Teater