Vinduene opp for en friere Utøya-debatt

SAKPROSA: Tiårs-markeringen for 22. juli er preget av én ting: De som var terroristens mål, finner seg ikke lenger i å være tause.

Denne uka lanserer Snorre Valen sin bok «Utøyakortet». Foto: Jil Yngland

  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:

Snorre Valen: Utøyakortet. 160 sider. Cappelen Damm.

Grade: 5 out of 6

Ali Esbati: Etter rosetogene. 22. juli og det farlige hatet. 279 sider. Manifest.

Grade: 5 out of 6

Det strømmer på med bøker som alle er variasjoner over samme tema: De som overlevde Utøya har tidd lenge nok. Nå sier de tydelig fra at det ikke var en naturkatastrofe, men ekstrem politisk vold de var utsatt for. Denne volden kom ikke ut av intet. Alle hatefulle ord fører ikke til politisk vold, men all politisk vold begynner med tanker og ord.

I de 10 årene som er gått har de som forfekter ideer om Eurabia og om islam som en snikende trussel mot den hvite, kristne kulturen, blitt invitert til debattprogram og fått støtte over statsbudsjettet, når de ikke er blitt justisministre eller stortingsrepresentanter. De som ble rammet av den ideologiske volden har samtidig fått høre at de ikke må bruke sine opplevelser som argument. De må ikke trekke 22. juli-kortet.

Ufiltrert pamflett

I en herlig ufiltrert pamflett som han har kalt «Utøyakortet», tar Snorre Valen, tidligere folkevalgt for SV, nå politisk redaktør i Nidaros, et kontant oppgjør med alle, ikke minst i det liberale kommentariatet, som har lagt ansvaret for å dempe debatten på dem som bærer både fysiske og psykiske sår etter terroren.

Valen karakteriserer blant annet en lederartikkel i Dagens Næringsliv som «det aller mest tonedøve i hylekoret fra høsten 2011». To dager etter at Fremskrittspartiets Per Sandberg hadde anklaget Arbeiderpartiet for å «spille offer», skrev avisen at de overlevende fra Utøya hadde et ansvar når de ytret seg, slik at de ikke ødela den offentlige samtalen om innvandring og integrering.

Valen oppsummerer: «De som ble skutt av den høyreekstreme terroristen må passe på hvordan de opptrer, så ikke innvandringsdebatten blir lei seg.»

Ytringsansvar

AUFs daværende leder, Eskil Pedersen, fikk voldsom og urimelig kritikk for å ha sagt at det følger ansvar også med ytringer. Kritikken kom også fra kommentatorer og lederskribenter som tidligere hadde hevdet nøyaktig det samme. Nå var ytringsansvar brått blitt et fyord.

I realiteten, hevder Valen, er det bare AUF som er blitt pålagt et slikt ansvar. De blir møtt med argument om at det «å nevne den verste terrorhandlingen i norsk historie i en politisk sammenheng» er det samme som å kneble ytringsfriheten. 

Konsekvensen er at mediene slipper til folk som Ole Gjems-Onstad, som i en famøs kronikk i Aftenbladet hevdet at «Arbeiderpartiet og AUF misbruker 22. juli politisk», mens de som terroristen forsøkte å myrde, får høre, også fra Høyres ledelse, at de ikke må «trekke 22. juli-kortet». Samtidig budsjetterer Høyre med fortsatt støtte til Hege Storhaugs konspirasjonsfantasier om et muslimsk Eurabia, mens NRK inviterer lederen for hatgruppen SIAN, Lars Thorsen til debatt der han får navngi hvilke muslimer som bør interneres eller deportereres.

Valens korte bok er et engasjert innlegg for retten til å diskutere politisk vold som en konsekvens av slik retorikk. «Som om ikke et rop om borgerkrig nettopp er et rop om borgerkrig», skriver han.

Var på Utøya

Snorre Valen var ikke på Utøya. Han sliter ennå med minnet om at han ringte en nær venn som var der, og som tok telefonen mens hun desperat gjemte seg for skuddene. Ali Esbati var foredragsholder for de unge på øya, og måtte flykte fra drapsmannen sammen med dem. Han var også samboer med Marte Michelet og far til barnet hun bar. Marte Michelet var ett av Anders Behring Breiviks utpekte mål; planen var å filme mens hans halshugget henne.

De to skriver altså fra ulike perspektiv, men har langt på vei overlappende analyse av hva som har skjedd med den norske debatten i årene som er gått. Den samsvarer med det også Tonje Brenna, Hallvard Notaker og andre har hevdet i årets mange bøker om temaet.

Ali Esbati var foredragsholder for de unge på Utøya og måtte flykte fra drapsmannen. Han er aktuell med boka «Etter rosetogene». Foto: Agnes Stuber

Bredere bilde

Esbati tegner også et bredere bilde. Han er iransk flyktning, oppvokst i Sverige, med lange opphold og viktige funksjoner i Norge. Denne sammensatte bakgrunnen gjør ham ekstra kompetent til å gjennomføre en komparativ vurdering av hvor kort eller lang veien er fra normalisering av ekstreme holdninger til handling. «Etter rosetogene» er samtidig en sterk erindringsbok om timene i angst og forvirring på Utøya og Sundvolden – han er beundringsverdig åpen om alt han ikke husker - og en grundig diskusjon av vår vilje og trang til å psykologisere hvit terror. Fram til Breiviks identitet ble kjent, brukte NRK begrepet «terror» 35 ganger, etterpå – i en like lang periode – ble det bare brukt to ganger. Nå var hendelsen i stedet blitt en «tragedie», en «katastrofe» eller et «mareritt». Gjørv-kommisjonen flyttet fokuset fra gjerningsmannens ideologi til hvem som hadde ansvaret for gatesperringer.

Ali Esbati lever midt i hverdagsrasismen. Tegneren Thomas Knarvik har framstilt ham som en ape. Samme tegner framstilte også Haddy Njie som en ape som hang i Trond Giskes utstikkende penis, mens han bar deres barn, tegnet som en orangutang. Hvor lang er da avstanden til Breivik, som omtalte barnet Marte Michelet fødte, som «berberavkom»? Det må vi visst ikke diskutere, fordi vi da kan komme til å krenke den hellige ytringsfriheten.

Både Valen og Esbati inviterer til en annen debatt om sammenhengen mellom ytringer og handlinger enn den det har vært mulig å føre i Norge de siste 10 årene. Utøyakortet er ikke AUFs «ess», slik Frank Rossavik hevdet i Bergens Tidende like etter massakren, men noe de andre har trukket for å få Utøya-generasjonen til å tie. De mange bøkene om hva det har ført til, disse to inkludert, kjennes som en høyst påkrevd utluftning. Nå kan en annen debatt få større plass, en som dreier seg om realitetene, ikke bare om debatten selv.

Les også

  1. En lesers bekjennelser

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. «Stefar» og «stemor» er bytta ut med «bonusfar» eller «bonusmor». Blir alt enklare då?

  2. Kva meiner vår bokmeldar om bøkene deira?

  3. Lystig og underholdende fra forfatter som får for lite oppmerksomhet

  4. Har Hollywood-profilen røyka sokkane sine?

  5. Sjokkerende bra om norskættet seriemorder

  6. Hun er ingen bestselger, men hun er god!

  1. Bokanmeldelser
  2. 22. juli
  3. Snorre Valen
  4. Terror
  5. Debatt