Ingen tvil. «Mongoland» er best!

Julefilmen som gjorde at vi ikke lenger trengte å være flaue av Stavanger-dialekt på tv, er ifølge Aftenbladets lesere tidenes beste rogalandsfilm.

Regissør Arild Østin Ommundsen og manusforfatter og skuespiller Gro Elin Hjelle mimrer om både oppturer og nedturer fra innspillingen av «Mongoland» i 1999–2000.
  • Elisabeth Bie
    Elisabeth Bie
    Journalist
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

– Jeg er jo ikke akkurat overrasket. Men det er jo veldig kjekt, sier regissør Arild Østin Ommundsen.

Sammen med manusforfatter, skuespiller og tidligere samboer Gro Elin Hjelle, mimrer han tilbake til «Mongolands» unnfangelse, svangerskap og fødsel:

1999 var et angstens år for Arild, kanskje kom jorden til å gå under når kalenderen bikket over til 2000. På Sankthansaften satt han, Gro Elin og Vegar Hoel og snakket film. Arild hadde nettopp vunnet Gullstolen på Kortfilmfestivalen i Grimstad, med 20.000 kroner på kjøpet. Stemningen var høy.

Mongoland. VHS. Fortsatt i uspretta plast.

– Jeg vil lage min egen julefilm! Og den må være ferdig denne julen. I tilfelle, sa Arild.

Gro Elin syntes det var en kjempegod idé:

– Vi elsket julefilmer som «It’s a wonderful life», og så dem igjen og igjen.

20.000 kroner i film ble kjøpt inn. Gro Elin og Arild skrev manuset sammen med Eigil Jansen. Historien var enkel: En jente kommer hjem til jul og leter etter kjæresten.

- Vi så for oss en Hollywood-aktig romantisk feelgoodkomedie. Med vår egen vri.

Vises på Øst

«Hjemme Alene»-filmene. «Tre nøtter til Askepott». «Love, Actually». Julefilmer vi ser hver jul. «Mongoland» er også en julestemningstradisjon.

– Da jeg ble kjent med Tomas Alf Larsen da vi spilte inn «Eventyrland» i 2012, fortalte han at han var en del av en gjeng som samlet seg før jul hvert år og så «Mongoland». Jeg ble invitert med, og oppdaget at alle kunne hele dialogen utenat. Det var da jeg forsto at «Mongoland». filmen jeg hadde distansert meg litt fra i mange år, levde sitt eget liv der ute, sier Arild.

I fjor startet puben Øst ved Tou en ny «Mongoland»-tradisjon i adventstiden, da de viste filmen. Over 200 møtte opp. En av dem var Gro Elin.

Arild Østin Ommundsen og Gro Elin Hjelle var både samboerer og samarbeidspartnere da «Mongoland» ble unnfanget, båret fram og født.

– Jeg hadde ikke sett filmen på årevis, og lo høyt. Pinlig nok!

I år gjør Øst det igjen, og interessen har vært så stor at også Maskinhallen i Tou viser filmen parallelt klokka 19.30 torsdag 13. desember.

– At noen 17-åringer i fjor hadde en russebuss som het «Mongoland» og var overstrødd med sitater fra filmen, sier jo også noe om at filmen lever sitt eget liv for nye generasjoner, sier Arild.

Mongo-myter og fakta

Det har vært en etablert sannhet at alle som var med på «Mongoland» var kompiser fra før.

– Men vi kjente verken Kristoffer Joner eller Pia Tjelta særlig godt på den tiden.

Opprinnelig skulle de to hovedrollene spilles av Silje Salomonsen og Stian Kristiansen. Men så fikk Silje jobb i «U» på NRK. Da bakket Stian ut.

– Vi hadde jo sett den karismatiske Pia rundt omkring, og ga henne rollen. Kristoffer skyldte meg en tjeneste for en klippejobb, og tilbød en flaske whisky. Men jeg spurte om han ikke heller kunne spille i filmen. Det syntes han var en både god og billig deal, sier Arild.

Den første scenen som ble spilt inn av «Mongoland», var Joners nå legendariske Christopher Walken-hyllest på Cementen.

– Det var først da vi så opptaket vi oppdaget hvor fantastisk godt han kom ut, og ga ham den mannlige hovedrollen. Og da kjemien mellom ham og Pia var så god, var jo det et godt valg.

En pose filmsnø kostet 400 kroner i 2000. - Derfor er det noe sparsomt med snø i Mongoland, sier Arild Østin Ommundsen.

Den opprinnelige tittelen var «En julefortelling». Men siden Arild var opptatt av filmer som «Badlands» og «Copland» på den tiden, og brukte ordet «mongo» mye, ble tittelen endret.

– Vi fikk en del negative kommentarer om tittelen, fra folk som ble krenket på vegne av andre. Derfor opprettet vi en ordliste over uttrykkene fra filmen på nettet, for å vise hva de egentlig betydde, sier Gro Elin.

At «Mongoland» startet som kortfilm og utviklet seg til spillefilm, er heller ikke riktig.

– Det var alltid ment å være spillefilm, men det torde vi ikke si til lokalpressen. Der hadde vi sittet på Cementen og slengt drid om norsk film i årevis, så tenk om det ikke ble noe av eller ble skikkelig dårlig!

Et halvår med juletre

En kaotisk filminnspilling startet for fullt. Dialog ble skrevet på sparket dagen før scenene skulle spilles inn. Hjemme hos Gro Elin og Arild ble alle vinduene blendet svarte, og stuen ble pyntet til julefest, med juletre og glitter. Siden opptakene fant sted når gratisskuspillerne hadde tid og når det var penger til film, sto stuen julepyntet i over et halvt år.

Gro Elin Hjelle pakket pappbokstaver inn i sølvpapir og hyllet dem inn i lyspærer. Resultatet ser du på filmplakaten til «Mongoland».

– Jeg mistet nok mye av julestemningen min av den perioden, minnes Gro Elin.

Til slutt ble juletreet satt fyr på under julefesten i filmen.

– Det var fortsatt noen nåler igjen på det, men skal si det brant godt! Vi hadde nok ikke trengt den tennvesken.

Nå ler Arild og Gro Elin godt av alle minnene. Men det var mange frustrasjoner også. Penger. Distribusjon. Produsent Ingrid Festøy Ottesen hadde en nesten umulig jobb med å skaffe penger.

Penger og dialekt

På slutten av 90-tallet var norsk film inne i en fase med Hamsun-innspillinger i vakker, nordnorsk natur. «Mongoland» var rå og rølpete, med en lett krenkbar tittel. Og MYE Stavanger-dialekt. Feelgood-bølgen i Norge var enda noen år unna. «Dette er ikke en film», var en av tilbakemeldingene de fikk på søknad om pengestøtte hos Norsk Film. Dessuten var det uhørt å søke om penger til en film som allerede var under produksjon.

Les også

– Østin Ommundsen og Jackman endra norsk film

– Jo mer motbør vi fikk, dess mer kampvilje fikk vi, sier Gro Elin.

– Da jeg bodde i Oslo på begynnelsen av 90-tallet, var det en som sa at det nok aldri kom til å skje at noen med Stavanger-dialekt ville spille i en norsk film. Jeg trodde ham, for vi var jo flaue når vi hørte dialekten vår i radio og tv.

Etter «Mongoland» fikk Gro Elin høre «dere er så flinke til å banne i Stavanger».

– Uff, det er veldig mye banning i «Mongoland». Altfor mye, sier Arild.

– Ja, jeg blir flau overfor datteren min av all den grove banningen, sier Gro Elin.

Klar ener og toer

«Mongoland» ble den klare vinneren i Aftenbladets nettkåring, og Stian Kristiansens «Mannen som elsket Yngve» ble en like klar nummer to. Felles for de to filmene, i tillegg til at begge har en unik Stavanger-stemning, er at begge er ikoniske langt utenfor Rogalands grenser. Og at de begge introduserte lokale skuespillere av stort, nasjonalt (og internasjonalt) format: Kristoffer Joner og Pia Tjelta i «Mongoland». Rolf Kristian Larsen, Ole Christoffer Ertvaag og Arthur Berning i «Mannen som elsket Yngve».

Ommundsen hadde fem filmer med på kåringslisten. Også årets «Now it’s dark» kom blant de fem beste, med «Eventyrland» hakk i hæl. Deretter «Rottenetter» og «Monstertorsdag» lenger nede på listen.

– Hva synes du om rekkefølgene filmene dine er blitt stemt fram i?

– Jeg vil ikke mene noe om det. De er beibiene mine alle sammen. Men jeg forstår godt at «Mongoland» vant.

I den nederste delen av listen er stemmegivningen så jevn at det bare skiller få stemmer mellom plasseringene. Det er mulig å se alle resultatene her:

Les også

  1. Stem på tidenes beste Rogalands-film

Publisert:
  1. Film

Mest lest akkurat nå

  1. «Regå» fikk ny eier etter budkrig

  2. – Det er jo Stavanger som er energihovedstaden

  3. Kraftig regnvær og kuling det neste døgnet

  4. Sjekk hvem som dukket opp på treningen til lokalt lag

  5. Omdiskutert ordning gjør at Tage og kompisene kan sove 40 minutter ekstra hver morgen

  6. Navnet på omkommet MC-fører i Sandnes frigitt