– Når Christian Tybring-Gjedde ser hunden sin i øynene, ser han da fremmedfrykt?

Hunden Cimbo brukes til å representere en middelklasse-uskyld som visstnok står i fare.

PÅ SOSIALE MEDIER: Christian Tybring-Gjedde la ut en statusoppdatering på Facebook som fort ble slettet igjen. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix

  • Emilio Sanhueza
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Det er mye man kan vente seg fra stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (Frp), men at han får meg til å tenke på Branns og Vikings tidligere spiller Toni Nhleko, var uventet. Under Frps landsmøte i år ble den lille rakkeren «Cimbo» årsak til at den sørafrikanske fotballspissen dukket opp igjen i tankene mine.

Cimbo er Tybring-Gjeddes hund, en søt terrier, tror jeg. For meg ser hun ut som en snill og flink bisk. Ser Tybring-Gjedde det samme? For da han postet et bilde av Cimbo på Facebook kunne han melde at hunden «ble lei seg» for at «noen» ønsker mennesker som ser på henne som et «skittent dyr» «velkommen» til Norge.

Statusoppdateringen var for rar, vag og hissig til å bli tatt seriøst. Det kom latterliggjøring fra ulike politiske hold og vips, så ble bildet slettet. Men intensjonen til Tybring-Gjedde er lettere å se i lys av tidligere uttalelser. De maler et bilde av et Norge som vil falle sammen om ikke-vestlig innvandring fortsetter, og måten Tybring-Gjedde fremmer dette på bekymrer ikke bare «venstrevridde»: I den borgerlige avisen Minerva stusser Jan Arild Snoen over hva det var Tybring-Gjedde prøvde på.

«Cimbo-appellen» er et klossete eksempel på en sosiale medier-strategi som understreker hvordan oppdateringer fra politikere ofte opererer ut fra forhåndsbestemte retningslinjer: Man deler noe som er tilsynelatende personlig og spesifikt, men hvor budskapet om uro for fremtiden er vagt lagt frem. Så bes det om politisk lojalitet tilbake.

Tybring-Gjedde trenger uansett ikke å bekymre seg for tabben: Dette er kun et knøttlite innslag i den lange rekken av små og store tabber som politikere gjør på sosiale medier – hvor min personlige favoritt er Jens Stoltenbergs famøse Twitter-oppdatering i 2012 som enkelt og greit lød: «Hvkæ».

Foto: Skjermdump fra Facebook

Som skribent lever jeg av å se på hvordan popkultur svarer på – og krasjer med – spørsmål om politikk, identitet og tilhørighet, og derfor vekker øyeblikk som Tybring-Gjeddes «Cimbo-appell» stor nysgjerrighet hos meg. Slike hendelser fungerer slik Madeleinekaken fungerer i Prousts litterære klassiker «På sporet av den tapte tid», hvor den lille kaken utløser en flom av assosiasjoner og minner. Cimbos forsøk på å formidle politisk tankegods via Tybring-Gjedde, vekket noen tanker om hvordan hunder og fremmedfrykt er knyttet sammen.

Bare spør Toni Nhleko. Håkon Fossmarks 2006-intervju med Nhleko i Aftenbladet forteller om en hjerteskjærende hendelse: «Hundene følger etter Nhleko og vennen. De glefsende bikkjene kommer stadig nærmere. Den ene hunden legger bestevennen til Nhleko i bakken.». Nhleko så sin egen bestevenn bli drept av politihunder.

Under Apartheid-tiden trente politiet opp hunder til voldelig atferd mot mørkhudede, der Nhleko og vennen ble ofre for et voldelig, rasistisk system som misbrukte hunden så det fikk en monstrøs og ekstrem konsekvens. Aftenbladets bilde, tatt av Fredrik Refvem, er av Nhleko som løfter opp treningsbuksen og viser frem arret han har etter å ha blitt bitt av dem. I 2006 er han redd de fleste hunder, og assosierer det – naturlig nok – med rasisme og aggresjon. Også når han er i Norge.

Hunder er uskyldige dyr og vi tillegger dem ofte menneskelige egenskaper som sier mer om oss enn om dem. De er empatiske dyr, og tjener sosiale og emosjonelle ønsker. Men hundens historie må dessverre også ses i sammenheng med økonomiske behov for kontroll av eiendom, og – i sin mest ekstreme form – kontroll over mennesker. I et samfunn som er så trygt og godt som i Norge, kan vi glemme slike grusomheter og la positive, ufarlige aspekter være hundens essens. Det Tybring-Gjedde bruker Cimbo til, er å la henne representere en middelklasse-uskyld som visstnok står i fare.

I psykologien finnes det en undersøkelse man kaller «Rorschach-metoden», der pasienten blir forelagt blekk-klatter, for så å måtte fortelle hva de forestiller eller minner om. Denne fungerer som en god analogi her, la oss kalle det for «Raschischt-metoden». Politikere bruker den når de maner til kamp mot en eller annen uønsket – stort sett oppdiktet – «kulturell» invasjon.

Vi lever i rare tider, men det er likevel rart å tenke på at det er en stortingsrepresentant som ser hunden sin i øynene og klarer å forestille seg at noen er ute etter ham.

Les også

  1. TV-serien «Skam» er litt oppskrytt

Publisert:
  1. Hund
  2. Christian Tybring-Gjedde
  3. Norge
  4. Sosiale medier

Mest lest akkurat nå

  1. Fortsatt anbefaling om å unngå besøk

  2. Emilie (22) skulle ut for å kjøpe Pepsi Max, havnet i Oslo

  3. Sandnes, Sola og Randaberg letter delvis på koronatiltakene

  4. Brudd på vannledning i Sandnes

  5. Koronatrenden er nå synkende her i landet

  6. Såpeglatte veier i distriktet - har strødd i hele natt