Verden sett gjennom robotens øyne

BOK: Tenksomt og kontrollert, men ikke spesielt overrumplende.

Nobelprisvinner fra 2017, Kazuo Ishiguro, er aktuell på norsk med romanen «Klara og solen». Foto: Cappelen Damm

  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 4 out of 6

Kazuo Ishiguro: Klara og Solen. Roman. Oversatt av Bjørn Alex Herrman. 288 sider. Cappelen Damm.

Når japansk-britiske Kazuo Ishiguro (f. 1954, debut 1982) nå sender ut sin åttende roman, den første siden han fikk Nobelprisen i litteratur i 2017, knytter han stilistisk-tematisk an til tidligere bøker i forfatterskapet.

Som alltid ellers nytter han jeg-synsvinkel, igjen kan teksten – som «Gå aldri fra meg» (på norsk 2017) - katalogiseres som science fiction, enda en gang lar han en markant Herskap og tjenere-dramatikk avtegne seg. Men sammenliknet med den prisbelønte mesterromanen «Resten av dagen» (1990) - hvor butleren Stevens fører ordet og gjennom en undertekst av usagt avdekker fortrengte følelser, lojalitet på villspor, et forfeilet liv - faller årets enkle roman igjennom.

For historien om den solenergidrevne roboten Klara og hennes underdanige, heroiske skjebne klinger ofte som en pedagogisk vinklet fortelling for unge lesere. Vi befinner oss i et klassedelt, forurenset USA, åpenbart i nær framtid. Her er kjernefamilien truet, undervisningen skjer digitalt, ensomheten sprer seg, mobbing finner sted, kunstig intelligens får stadig større anvendelse, de rike skaffer seg tjenester som de underprivilegerte bare kan drømme om.

Jeg-fortelleren Klara er en såkalt KV-er – en kunstig venn. Innledningsvis står hun i et utstillingsvindu og håper å bli kjøpt av en som trenger hennes omsorg. Det skjer da den 14-årige, ensomme, sårbare Josie overtaler moren til å kjøpe Klara. Med sine vennlige øyne, sin unike observasjonsevne og sin vilje til å gå fullt og helt opp i tjenerrollen framstår Klara snart som avgjørende for at dødssyke Josie skal kunne overleve, og for at Josies varme følelser for den lågstatusbundne, teknologiorienterte nabogutten Rick får utfolde seg.

Klosset virker aldri teksten. Den norske oversettelsen får fint fram at Klara og Melania Husholderske taler annerledes – stivere og mer ugrammatikalsk enn f.eks. Josie. Forsiktige antydninger og spenningsskapende varsler dukker opp. Det er lett å tro på det strengt hierarkiske, kriserammete samfunnet Klara må forholde seg til. Det er heller ikke vanskelig å godta at roboten framstår som mer sympatisk enn de menneskene hun på klassisk slavevis hjelper underveis.

Men mange scener virker omstendelige, og jeg ble mindre fanget av denne robothistorien enn av Ian McEwans beslektete, langt røffere «Maskiner som meg og folk som deg» (2019). Det er ellers ikke fritt for at jeg underveis savner den upålitelige, pinlig korrekte, men like fullt fremmedgjorte jeg-stemmen til butler Stevens når heltinnen Klara naivt og nærmest uten motforestillinger avdekker omgivelsenes svik og Solens etterlengtede, livgivende nåde.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. «Stefar» og «stemor» er bytta ut med «bonusfar» eller «bonusmor». Blir alt enklare då?

  2. Kva meiner vår bokmeldar om bøkene deira?

  3. Lystig og underholdende fra forfatter som får for lite oppmerksomhet

  4. Har Hollywood-profilen røyka sokkane sine?

  5. Sjokkerende bra om norskættet seriemorder

  6. Hun er ingen bestselger, men hun er god!

  1. Bokanmeldelser
  2. Litteratur
  3. Bokanmeldelse
  4. Anmeldelse
  5. Roman