Kunstnersamarbeid gjennom ild og vann

UTSTILLING: Et interessant og godt samarbeid, skriver vår anmelder om ny utstilling som undersøker forholdet mellom natur og kultur.

Helene Espedal-Selvåg og Kristin Velle-George, «Wasteland».
  • Trond Borgen
    Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Sølvberget galleri: Helene Espedal-Selvåg, Kristin Velle-George, Landskaping, video, tegning, installasjon. T.o.m. 3. april 

Her møtes to kunstnerskap i en ny helhet, et interessant og godt samarbeid. Helene Espedal-Selvåg og Kristin Velle-George presenterer en velbalansert utstilling i Sølvberget galleri; de undersøker forholdet mellom natur og kultur sett gjennom de fire elementene – både som konkrete naturopplevelser og som abstrakte begreper.

Det er ikke minst denne vekslingen mellom håndfast materialitet og idémessig luftighet, mellom det sanselige og det sansbare, og det fysisk konkrete i rommet og det ugripbare i lysets spill på veggen som gjør dette til en fin opplevelse. Et funnet trestykke, kanskje et værbitt strandfunn, settes opp mot veggen; over henger Velle-Georges sarte blyanttegning av samme. Konkret og abstrahert, enkelt og effektivt: her er naturens avtrykk i kunsten, avsatt gjennom fingrene til en kunstner med stor følsomhet både i blikk og blyant.

Lenger inne i lokalet er naturens avtrykk flyktigere, for her projiseres Espedal-Selvågs video-opptak av «Flo over Store Grynningen»; det er tidevannet som kommer inn og vasker tang og tare til pulserende, abstrakte mønstre som skyller over galleriveggen. Dette tokanals videoverket har fått en helt konkret ramme: det siver nemlig ut av flerrede hull i glassfiberformer som ser ut som avstøpninger av hvelvede badekar bøndene plasserer på beitet for dyrenes drikke – vann renner ut av vannbeholdere, rent konkret som et synsinntrykk, men likevel kun som digitale lysstriper. Det blir en metaforisk måte å fange elementet vann på – vannet som livgivende og som bærer av en tidløs, evig puls.

Helene Espedal-Selvåg, Kristin Velle-George, «Wasteland».

Iscenesettelse

Det er denne gjennomtenkte iscenesettelsen av galleriet som gir tittel til utstillingen, «Landskaping», og som fortetter utstillingen til en sterk helhet. Det skjer på enkleste vis i videoinstallasjonen «Ærfuglfjær, Fleinvær», som gir liv til opptaket av fjær på stein ved hjelp av en vifte som blåser luft mot draperiet opptaket vises på. Elementet luft gis en synbar og følbar form. Mer intrikat er iscenesettelsen av ildens element, faktisk er det en hel scenografi de to kunstnerne går sammen om. Her tegnes det med freste MDF-plater i rommet, som kulisseaktig danner dramatiske rammer rundt projeksjonen av ild på vegg. Platenes tegning er som svarte ildtunger, frosset i tid og rom, mens flammene bakenfor slikker mot vegg i bålets røde farger.

Også elementet jord iscenesettes her: jordprøver hentet lokalt, fra marker og grøfter fra ulike ikke-steder. Bare noen gresstuster og enkelte andre spirer. De er plassert i glassfiberbaljer under vekstlys av typen man bruker i gartnerier. Vannkannen er også på plass, og kunstnerne har i en måned drevet fram uregjerlige tegn på liv i denne jorden. Det er en prosessorientert kunst som nok bli stående litt for seg selv i utstillingen. Jeg kunne si at dette verket, «Wasteland», forteller oss hva som er kunst: det som ikke kan selges i et gartneri. Eller, for å være mer seriøs: kunst er bruk av alt mulig materiale når det forvandles til gyldige metaforer for interessante idéer. Ikke minst i debatten om nedbygging av jordbruksjord til industri, asfalt og betong blir denne redningen av ubetydelige, oversette jordflekker – som likevel kan få planter til å spire og gro – en ytring om naturens verdier.

Helene Espedal-Selvåg og Kristin Velle-George, «Landskaping».

Savn

Det jeg savner her, er den videre bruken av de spirende jordflekkene; utstillingen gir ingen indikasjon på noe perspektiv utover kunstutstillingens lukkede rom. Skal dette plasseres ut igjen? På de samme stedene, eller i helt andre sammenhenger? Her er det fristende å sammenligne med David Nash’ prosjekt «Sod Swap» (Torvbytte): i 1983 spadde han opp to torvsirkler, én fra egen hage i Wales, én fra en park i London. Og så byttet han sirklene. Senere, da jeg gikk gjennom denne parken, kunne jeg ane sirkelen i plenen de første par årene; deretter gikk den tilbake til naturen, uten spor. En kunst ikke skapt for evigheten, men for naturen, en ren økologi. Kunstverket eksisterer likevel fortsatt, i minnet og i fotografier. 

Det er et lignende perspektiv jeg savner hos Espedal-Selvåg og Velle-George. I galleriet demonstrerer denne dyrkingen kultur i sin mest basale form – men hva så?

Den forseggjorte katalogen rommer et vell av fotografier, mange med tidevannets flotte abstrakte mønstre. Den rommer også et par dikt av Torild Wardenær, som utvider kunstens perspektiv på forholdet mellom mennesket og naturen.

Publisert:
  1. Kunstanmeldelse
  2. Kunst
  3. Trond Borgen
  4. Utstillinger
  5. Anmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. Mange båtglade er innom denne gjestehavnen i Ryfylke hver sommer. Nå er den kåret til Norges beste

  2. Nå øker Lnett prisen på nettleien – årsaken er den høye strømprisen

  3. Overskridelser skaper trøbbel for byggingen av nye SUS: – Ikke en veldig kjekk dag

  4. Erik Ravnanger var overvektig og i elendig form før han møtte Benedicte Kristoffersen. Her er de på vei til sitt eget bryllup.

  5. Mystisk leverbetennelse sprer seg blant barn

  6. Stor­skole på denne tomta det beste for bydelen