Mestersopran og hypet pianotalent

KLASSISK CD: Mestersopranen Mari Eriksmoen gjestet Stavanger Symfoniorkester under fjorårets Kammermusikkfestival med et program med arier fra operaer og oratorier av Händel og Mozart. Nå er det blitt en flott, overskuddsfylt plate av det.

Jan Willem de Vriend, Mari Eriksmoen og Stavanger Symfoniorkester imponerer vår anmelder.
  • Eirik Lodén
    Eirik Lodén
Publisert: Publisert:

Atletisk sangkunst og spreke takter fra SSO og Eriksmoen

Grade: 5 out of 6

Stavanger Symfoniorkester: Arias and Overtures

Georg Friedrich Händel og Wolfgang Amadeus Mozart: utdrag fra Acis & Galatea, Giulio Cesare, Teseo, Messias, Joshua, Alexander-Fest, Idomeneo, Don Giovanni, Tryllefløyten m.m.. Sopran: Mari Eriksmoen. Dirigent: Jan Willem de Vriend. Stavanger Symfoniorkester. Challenge Classics.

I et album med stort uttrykksspenn og brå stemningskast bindes det hele tettere sammen ved å bruke noen av Mozarts re-orkestreringer av Händel, blant annet med de den gang nylig oppfunne klarinettene, som gir en dyp og fyldigere klangfarge som var helt ukjent i barokken.

SSO under deres nye faste gjestedirigent Jan Willem de Vriend spiller sprekt og spenstig, på en måte som viser at årene med Frans Brüggen og Fabio Biondi ikke har vært bortkastet når det gjelder håndteringen av såkalt tidligmusikkrepertoar. Som bassfundament for til dels rappfingret stryker- og blåserspill i Händel-stykkene får vi en variert og skjønnsomt anvendt continuo-seksjon med suggererende driv, og her hører vi til avveksling både luftig luttklimpring og dype orgelsukk. De tidene er åpenbart forbi da en dirigent av Thomas Beechams format med en viss rett kunne forklare og forsvare sin aversjon mot skranglende cembalo-bruk med disse bevingede ord: «Det høres ut som to skjeletter som har seg på et bølgeblikktak!»

Eriksmoen synger med en radernåls treffsikkerhet, som en svarttrost på en god kveld, vaglet på en energiførende høyspentledning. Hun klarer å være både uttrykks- og temperamentsfull i dette til dels atletiske repertoaret, opprinnelig skrevet for menn som hadde mistet manndommen allerede i puberteten, de bleikfeite kastratene som var datidens idrettsidoler, men allerede en utdøende rase da tenåringen Mozart møtte den sædstreng-amputerte Farinelli som grapsrik pensjonist i Italia.

Og i Mozart-ariene får Eriksmoen vist enda større lyrisk dybde og dramatisk tyngde, samtidig som albumet som helhet viser frem en levende kontinuitet mellom de to komponistenes vokaldramatiske stil: Begge hentet avgjørende impulser fra unge år i Italia, og dessuten perfeksjonerte og beriket Mozart den nye klassisistiske stilen ved å lære flerstemmige grep og knep av de største forgjengerne, Händel og Bach (sistnevntes suksessrike sønn Johann Christian ble han godvenner med som åtteåring i London).

En randbemerkning: Albumet er litt pussig komponert rekkefølgemessig. Jeg er uansett ingen stor tilhenger av å løsrive arier fra sin dramaturgiske sammenheng (skjønt med Händels nesten Wagner-lange operaer – hvilken annen mulighet har vi for å fiske perlene opp fra et klukkende hav av snakkesalige resitativer?) Men her kommer det litt vel mye hulter til bulter: En ouverture er en åpning, men her åpnes det med en arie, og komponister og komposisjoner alternerer uten noen åpenbar logikk.

Små kompiser istedenfor store komponister

Grade: 3 out of 6

Vikingur Ólafsson: Reflections

Claude Debussy: Pour le piano og utdrag fra Préludes, 2. bok. Diverse stykker av H. Rani, H. Jonsson, C. Badzura, Hugar, Clark og Balmorhea. Vikingur Ólafsson, klaver. Deutsche Grammophon.

Pianofenomenet Vikingur Ólafsson er blitt hypet til de store høyder, og han har de siste årene fått boltre seg i fristil på selveste «det gule merket», Deutsche Grammophon. Bare synd at det blir stadig mindre av ham selv og de store komponister, og stadig mer av små kompiser i alle sjangre, ikke minst elektronikk. Noe virker mest egnet til gitarklunking på gutterommet, husmor-yoga eller tantriske seanser – annet hadde passet best som lydspor til en halvgod islandsk krimserie om suicidale sauebønder. Jeg er slett ingen motstander av å spinne videre på den store tradisjonen i nye stilarter, men i dette tilfellet blir denne crossoveren aldri til noe spennende (som for eksempel Nils Henrik Asheims bearbeidelser av Chopin i akustisk utprøvende samspill med Gjertruds Sigøynerorkester).

Pianofenomenet Vikingur Ólafsson er blitt hypet til de store høyder.

Hvor befriende tross alt å høre at Ólafsson fremdeles er den fabelaktige pianisten han vitterlig er, når han setter i med et komplett verk som Debussys «Pour le piano» eller utvalgte preludier av samme komponist. Men samtidig forstemmende, for dette utgjør dessverre bare en liten del av platen. Vi får noen av de samme preludiene dublert i «home sessions», der vi gjennom mikrofonplassering blir ufrivillige nærlyttere til pianistens hjemlige pusteteknikk og pianoets mekaniske friksjoner, hele trøskeverket og kostebinderiet. En ellers usentimental avlevering av Debussys «Des pas sur la neige» blir nettopp sentimental når Helgi Jonsson synger en islandsk låt over den. Og når Ólafsson i en egen improvisasjon legger prøvende over- og understemmer til en evinnelig monoton repetisjon av åpningsfiguren i «Bruyères», har jeg fått nok. Da gjesper jeg.

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Flott oppfølger

  2. Flotte versjoner

  3. Inderlig og godt

  4. Skikkelig gode drid

  5. Hva skal vi leve av etter olja? 90-tallsnostalgi er en mulighet

  6. Rett fra rockeklubben

  1. Plateanmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Stavanger Symfoniorkester