«Mannedamene» - verdens første kvinnelige skipsredere

BØKER: En heller kjønnsløs roman pluss en nærværende biografi om tidenes lesber i Haugesund.

De kledte seg som menn og utga seg for å være menn i møte med utenlandske forretningsfolk. Brommenæs og Torgersen var beinharde businessdamer.
  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Cecilie Enger: Det hvite kartet. Roman. 301 sider. Gyldendal.

Grade: 5 out of 6

Arne Vestbø: Brummenæs og Torgersen. Verdens første kvinnelige skipsredere. Biografi. 234 sider ill. Cappelen Damm.

Michael Meyer (1921-2000) var en engelsk oversetter, biograf, journalist og dramatiker, med internasjonalt ry for sine «definitive» biografier om Ibsen og Strindberg. Han uttalte en gang at det bare er én måte å starte en biografi på, og det er å slå fast de to viktigste dataene i et menneskes liv: dem for fødsel og død.

Det gjør Arne Vestbø i forordet til sin dobbeltbiografi om Hanna Brummenæs (1860-1942) og Bertha Torgersen (1864-1954), mens romanforfatteren Cecilie Enger går en omvei i sin ferske roman, «Det hvite kartet», om de to kvinnenes liv og virke, som begge ved et påfallende sammentreff utgis i år. 

De to samboerne var selv noen enestående og påfallende damer. De var det som «verdens første kvinnelige skipsredere» - undertittelen på Vestbøs biografi, og de var det ved sine framtoninger i manneklær og -hatter. De ble omtalt som «mannedamene» i sin hjemby Haugesund, på en tid da kvinnelig homoseksualitet ikke var noe offentlig tema.

Mektige menn

Vestbø tar ellers fatt i 1909, idet rundt femti av landets mektigste menn kom sammen for å stifte Norges Rederiforbund. I tid faller det sammen med at Hanna Brummenæs og «kompanjongen» Bertha Torgersen, som de to alltid titulerte hverandre utad, midtveis i livet kjøper sin første båt. Den var den første av femten skip i flåten de kom til å disponere – de fleste gamle, veltjente fartøyer da de ble anskaffet. Flere gikk ned i krig og forlis. Vestbøs bok er tilegnet de 27 fra Brummenæs og Torgersens (B&T) mannskaper som døde i forlis.

Enger åpner med skildringer av jentungen Bertha i sitt haugesundske miljø, før romanen får mer skyv da hun først blir oppmerksom på den fire år eldre ekspeditrisen Hanna Brummenæs på Erik Jacobsens manufaktur. Hun blir slått av hennes sikre framtoning, stil og klær. Siden skal de to unge kvinnene bli butikkjomfruer på Visnes på Karmøy, som den gang hadde flere tusen innbyggere. (Hvem vet dét i dag, eller at de ennå skryter av at kopperet til Frihetsgudinnen som vokter innseilinga til New York, kom derfra.)

De to kan ikke unngå å treffe hverandre, bli kjent, opptatt av hverandre. Det sterkeste i Cecilie Engers roman er nettopp skildringen av den yngre, blyge Marthas tiltrekning til den kontante, modige, vitende og selvstendige Hanna, på et forunderlig vis hun ikke kan forklare seg. Omstendighetene treffer så gunstig at de to får mulighet til å overta en butikk og begynne for seg selv. De bor sammen, før de etter noen år vender tilbake til småbyen Haugesund og setter opp sin egen butikk. (Takket være sildefiske, salting og eksport, handel og sjøfart har byen på kort tid en eventyrlig vekst, fra vel 3000 innbyggere i 1866, til 10000 rett før 1900, og 20000 i 1920.)

Beinhard i business

«Norges svar på Klondyke» kalte arbeideragitatoren Martin Tranmæl byen mot slutten av første verdenskrig, en krig da B&T mistet flere skip under torpedering, mens de selv ble rikere. Men da er vi langt inne i romanens andre del, som er så skeivt bygget opp at den på de to hundre første sidene ikke kommer stort lenger enn til århundreskiftet. Det betyr at halve livet til de to får en mer lemfeldig behandling.

Enger ser ikke ut til å være særlig opptatt av sjø og rederivirksomhet heller, annet enn at det er Hanna som utad står for forretningen, mens Bertha tar seg av bok- og hushold. Hanna er også en offentlig figur, som bystyrepolitiker og tillitsvalgt i mange sammenhenger. Men til å handle om et så spenningsfylt forhold som Bertha og Hannas må ha vært, både privat og sosialt, er romanen forunderlig kjønnsløs.

Man får heller ikke riktig inntrykk av hvilken beinhard businesskvinne «Brommå» var sammen med sin «kompanjong» - de lot sine utenlandske forbindelser anta at de var menn, som det framgår av tituleringen i forretningskorrespondansen at de gjorde. Vestbø behandler også B&T mildt. Han viser hvor økonomiske og sparsommelige langt inn i det pinaktige de to damene var, men uten å drøfte hyrer og forpleining nærmere.

(I mellomkrigstidas depresjonsår var det vanlig å stille med personlig utrustning etter først å ha betalt for å få hyre. Av samtidige sjøfolk har jeg forstått at B&T var alene om også å forvente at mannskapet medbragte eget bestikk.)

Biografien er best

I sin framstilling går Vestbø raskt tilbake til Berthas og Hannas barndom. Han følger dem livet igjennom, helt fram til Vår Frelsers gravlund. Underveis byr han på en historisk-sosiologisk framstilling av en by i vekst, imponerende på så liten plass. Med dårlig kildetilfang til damenes privatliv og forretningsdrift, tyder notene samtidig på en maurflittig framhenting av det som finnes.

Cecilie Engers roman er abrupt for livet til de to; den er også løsere i fisken. Der Arne Vestbø ser deres seksualitet og livsstil i sammenheng med samtidig litteratur og teori – som de to vel kan ha kjent til, går Enger omveien om omdiktede parallellskjebner. Som vel saktens en romanforfatter gjør, men språket er oftest upersonlig og flatt. Sakprosabiografen Vestbø er for sin del personlig nærværende i verket, samtidig som det rommer mange kvaliteter vi gjerne ser på som skjønnlitterære. 

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Lokalt og livsviktig, men litterært under pari

  2. Nedtelling til et selvmord

  3. Begynner med en begravelse, som en finsk humorbok bør

  4. En rystende bok om oppdrettsnæringen

  5. Mímir feier ikkje akkurat dei svake sidene til Jon Michelet under teppet

  6. Nakstad om korona, seg selv, verdens­krigen, klima­krise og mer til – ikke særlig vel­lykket

  1. Bokanmeldelser
  2. Biografi
  3. Litteratur
  4. Bokanmeldelse
  5. Norges Rederiforbund