Stillferdig og stilren mafiahistorie fra Colombia

«Birds of passage» forteller en klassisk mafiatragedie med forfriskende uvante fortellergrep.

Publisert: Publisert:

I «Birds of passage» er det en beinhard bestemor som seiler opp som den store mafiabossen.

Grade: 5 out of 6 stars

Birds of passage

Sjanger: Drama

Skuespillere: Carmina Martinez, José Acosta, Natalia Reyes, Jhon Narvaez, Greider Meza, Jose Vicente Cote, Juan Bautista Martinez.

Regi: Cristina Gallego, Ciro Guerra

Colombia, 2018

Lengde: 2 t. 5 min.

Aldersgrense: 15 år

Vi har etter hvert sett mange filmer om hvordan griskhet og raske penger fører folk ut i fortapelsen og om hvordan USAs nær sagt umettelige marked for narkotika har vært med på å holde liv i en brutal produksjons- og smuglerindustri i latin-Amerika. Vi har også hørt mange historier om hvordan det har gått galt for amerikanske urbefolkningsstammer når de har blitt utsatt for uheldig påvirkning utenfra. Felles for mange av disse fortellingene, er at de har presentert oss for ganske enkle årsak-virkning-scenarier, hvor folk ofte blir kriminelle ut fra nød, og hvor det veldig ofte er den hvite mann sin feil at det skjærer seg.

Disse problemstillingene er også til stede i «Birds of passage», men de holdes på en armlengdes avstand og forklaringene framstilles aldri i svart-hvitt. Her er det også ulike verdier og motivasjoner som står imot hverandre, og hvor hovedpersonene surrer seg lenger og lenger inn i en konflikt det er umulig å komme løs fra.

Vi befinner oss på slutten av 60-tallet, og en ung jente fra Wayuu-folket i Colombia gjør seg klar for ritualet som skal markere overgangen til voksenlivet. Hennes mor er en mektig skikkelse i stammen, og krever en enorm medgift fra en mann som ønske å gifte seg med datteren. Løsningen hans blir å slå seg opp innenfor marihuana-handel med USA, noe som viser seg å være lukrativt, men som også fører til sterke konflikter med stammens tradisjoner og ritualer. Det er imidlertid ikke sånn at stammen ikke ønsker rikdommen narkotikahandelen fører med seg velkommen, og familieoverhodene som sitter med makten framstår som temmelig beinharde, til tross for sitt stillferdige image. Dette er på mange måter en klassisk mafiafortelling, men i helt andre omgivelser enn vi er vant til.

Naturbildene er slående vakre, både fra ørkenlandskapene og regnskogsområdene, og skildringene av menneskenes hverdagsliv er nære og usentimentale. Regissør Cristina Gallego viser mer enn hun forklarer, og mange spørsmål man som seer blir sittende igjen med, forblir ubesvart. Filmen er aldri pompøs, men heller stillferdig i sin skildring av store, tragiske hendelser som sett i en historisk kontekst har hatt store konsekvenser for landet de utspant seg i.

Publisert: