Overlesset slektshistorie fra Syria

BOK: Rapport om et terrorregime der viktig innsikt svekkes av for mange forviklinger og triviallitterære formuleringer

Publisert: Publisert:

Den syriske forfatteren Khaled Khalifa er kontroversiell, prisbelønt og anerkjent. Nå er han for første gang oversatt til norsk. Foto: Pax

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker

Grade: 4 out of 6 stars

Khaled Khalifa: Ingen kniver på kjøkkenet i denne byen. Roman. Oversatt fra arabisk av Oda M. Winsnes. 267 sider. Pax.

Syrias mest kjente samtidsforfatter er poeten Adonis. Men prisbelønt og anerkjent er også den kontroversielle Khaled Khalifa (f. 1964 i Aleppo) med seks romaner, diverse diktsamlinger og en rekke manus for film og TV bak seg.

Hans første bok på norsk er en ujevn, vidtfavnende roman der et «Slektstre» innledningsvis signaliserer at handlingen skal sveipe innom femten ulike personer fra fire forskjellige generasjoner. En navnløs, mannlig jeg-forteller bosatt i Aleppo tar ukronologisk og springende for seg historien til egen familie, til landet og til hjembyen gjennom flere tiår fram til begynnelsen av 2000-tallet. Målet er først og fremst å sette søkelyset på det syriske folks liv under terrorregimet til diktatoren Hafez al-Assad (1930-2000) og sønnen Bashar.

Det kunne ha blitt en knallsterk politisk-historisk rapport om det uakseptable, men teksten har tidvis et triviallitterært preg, virker overlesset og snublende i strukturen og kunne med fordel ha vært 50-100 sider kortere.

Jeg har sagt det før, men likevel: For meg er Aleppo ikke bare Syrias største by og vår tids Stalingrad, beleiret og sønderskutt til det groteske slik stadig nye tv-bilder og journalistiske rapporter har vitnet om de siste åra. Det er også personlige minner fra juli 1994 da diktaturet var så stabilt at jeg trygt kunne reise gjennom landet, i 40 grades varme, fra Damaskus gjennom ørkenen til Aleppo med sin syv tusen år gamle bykultur og en rekke bygninger som sto på UNESCOs verdensarvliste, med et kjempestort, overbygd basarområde der lukten av krydder og kjøtt blandet seg med lyder fra esler og knirkende kjerrehjul og ivrige mannsstemmer som bød fram sine mange salgsobjekter for slørdekte kvinner og lettkledte turister.

Slike eksotiske, idylliske minner er det få av i den dystre Aleppo-romanen «Ingen kniver på kjøkkenet i denne byen». Teksten formidler riktignok en rekke sanseinntrykk, særlig lukter i form av frastøtende stank eller pirrende parfyme, men fortellerens viktigste anliggende er å kretse inn det kaotiske, utfordrende livet til sin nære familie i en autoritær diktaturstat – en bitter lærerinnemor som ble skilt fra sin jernbaneansatte ektemann da han flyktet til USA med en amerikansk arkeolog, den psykisk utviklingshemmete søsteren Suad som dør ung, den fiolinspillende broren Rashid som blir jihadist og deltar i Irak-krigen, den viltre søsteren Sawsan som med sin sexstyrte, omskiftelige atferd er det nærmeste vi kommer en hovedkarakter i boka. Hun ikler seg mange roller – som opprørsk datter, sjarmerende søster, den gløgge skoleeleven som blir angiver i myndighetenes tjeneste, den kåte elskerinnen som spriker med beina, suger peniser og siden oppsøker en klinikk for å skaffe seg en ny jomfruhinne, hun som går fra å være røff, ateistisk, regimelojal fallskjermsoldat til brått å ta på seg hijab, hun som begynner å savne gamle kjærester, plages av sitt kroppslige forfall, drømmer om ekteskap og barn og blir mer og mer ensom.

Sentralt står også onkel Nizar, en genial musiker og komponist som illustrerer hvor komplisert det er være åpent homofil i Syria.

Mange scener er både intense og medrivende. Men forviklingene blir for tallrike, emosjonene for forserte, komposisjonen for rotet. Skammen ved å svikte egne idealer, vanskene med å skaffe seg et lykkelig liv, myndighetenes massive propaganda, offentlig korrupsjon, folks iver etter å hylle presidenten, angi andre og slutte seg til det statsbærende Baath-partiet, den manglende pressefriheten, metoo-episoder, imamer som lyver og voldtar, det hemmelige politiets bruk av tortur og vilkårlige henrettelser, et rettsvesen som svikter, heftige samleier, onani og tilløp til trekantsex, de mektiges hykleri, skikken med tvangsgifting, religiøs fanatisme, politisk terror og brå atferdsendringer i jakten på et livsinnhold – alt virker like viktig og skal med, igjen og igjen.

Ellers er det grunn til å påpeke flate, triviallitterære formuleringer av typen «lysten drev henne fra sans og samling», «kroppen brant av lyst», «han fråtset i kroppen hennes», «Tårene vellet fram og hun ba om nåde for sjelen sin.»

I tillegg rommer teksten en rekke litterære og musikalske referanser. Siden deler av handlingen legges til en landsby ved den tyrkiske grensen hvor kurdisk kultur dominerer, er det artig å registrere navnet til Ciwan Haco, kurderen som noen år bodde her i distriktet. Han turnerte bl.a. med gitaristen Morten Mølster i regi av Rikskonsertene, har opptrådt med Terje Vallestad på en gigantkonsert i München og er åpenbart en musikalsk megastjerne i Syria.

Den norske oversettelsen virker gjennomgående sikker. Men det heter ikke «late som at» (s. 254).

Publisert: