Kjedelig krim burde ikke vært lov

KRIM: Veteranen og kritikerfavoritten Peter May bryter det første bud for krimforfattere: Han skriver kjedelig.

Peter May har fått både seksere og femmere, også i Aftenbladet. Men det var før. Foto: Vincent Loison

  • Tarald Aano
    Tarald Aano
    Redaktør
Publisert: Publisert:

Grade: 3 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Peter May: Drapet på Entry Island. Oversatt av Ragnhild Aasland Sekne. 428 sider. Goliat forlag.

Kollega Gunnar Gran har tidligere vært overbegeistret for Peter Mays krimromaner. Han har trillet blank sekser for Hebridene-historien «Svarthuset» og femmer for oppfølgeren «Lewismannen», men også et par firere - blant annet for siste bok i Lewistrilogien, «Lewisbrikken».

Da er det kanskje på tide med en treer, så nærmer vi oss stor straight?

I alle fall sliter storselgeren i motbakke i «Drapet på Entry Island». Han har flyttet hovedhandlingen fra Skottland til Canada, men befinner seg fortsatt ute i havet, på nokså isolerte øyer. Her er øyas rikeste mann tatt av dage, og hans kone er den åpenbare mistenkte. Men etterforskeren, som selvsagt legger seg ut med sine kolleger og sjefer, ekskona inkludert, føler at noe er galt. I tillegg har han, midt inne i sin sykelige søvnmangel, en sterk opplevelse av at han kjenner kvinnen fra før.

Dermed introduserer forfatteren en ganske traurig parallellhistorie fra 1800-tallsnøden på de skotske øyer - der godsherrer regjerte som de ville, og der husmannsfamiliene i praksis var uten rettigheter, uten eiendom, uten muligheter. Naturligvis hører de to historiene sammen, men Peter May sliter tungt for å få det til. For det første er språktonen nesten den samme enten vi leser jeg-beretningen fra 1800-tallsdagbøkene eller tredje-person-skildringene fra dagens etterforskning. Det er underlig, og bidrar bare til monotoni der vi burde hatt kontraster, temposkifter, spenningstopper, personligheter. I stedet får vi pinligheter som «stormens eksplosive åndedrag» som slett ikke løfter språket over det temmelig flate.

Dessuten er sammenkoblingen mellom de to historiene altfor åpenbar - og samtidig lite troverdig. Enhver leser vil skjønne hintene forfatteren gir oss, men de færreste vil akseptere den rasjonelle forklaringen.

Dermed sitter den skotske vetaranen igjen med en krimhistorie som både forsøker å skildre et dagens utenforsamfunn, skape og løse en krimgåte, gi dybde til en ny etterforskerhelt, og dessuten skrive en historisk roman. Det blir for mye, jeg tror May hadde hatt mer enn nok med å gjøre selve drapsetterforskningen spennende.

Dermed blir «Drapet på Entry Island» det verste en krimroman kan bli; kjedelig.

Publisert:
  1. Roman
  2. Krimlitteratur
  3. Anmeldelse
  4. Bokanmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. Går inn for å forlenge smitte­vern­tiltakene i Stavanger til 8. februar: - Situasjonen er fortsatt svært alvorlig

  2. Bor du i borettslag, i Smeaheia, i Bjergsted, på Hinna eller har du hus i naturfarge? Da bør du lese dette

  3. Matvognen måtte etter­fylle tre ganger sist helg: Hytte­folket vil ha middag med til fjell­heimen

  4. Fullt på parkeringen i Brekko

  5. Søstrenes idyll i Ryfylke er truet av utbyggingsprosjekt: - Helt vanvittig

  6. To båter har gått ned på islagt fjord på Høle