Overvektig kunst provoserer

UTSTILLING: Vårt gjennomseksualiserte samfunn tillater langt mer enn det vi ser i disse bildene. Likevel provoserer den finske kunstneren når hun iscenesetter seg selv.

Publisert: Publisert:

Iiu Susiraja, «Fra utstillingen Dry Joy».

  • Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
Grade: 5 out of 6

Sørlandets kunstmuseum, Kristiansand: Iiu Susiraja, Dry Joy, fotografi, video. T.o.m. 7. juni, stengt inntil videre.

Skandale! ropte noen. NRK viste en tendensiøs reportasje i Dagsrevyen, om provoserende fotografier og video i Sørlandets kunstmuseum, og på NRKs nettside: «Foreldre raser mot skole etter kunstbesøk: – Perverst og seksualiserende».

Dette måtte jeg se, og jeg rakk det akkurat da kulturinstitusjonene var i ferd med å stenge for koronaviruset. Den finske kunstneren Iiu Susiraja, utdannet fra det finske kunstakademiet (2013 – 2018), har med god grunn gjort rask karriere med sitt iscenesatte fotografi og videoarbeid. Foran kamera utfører hun enkle performance-handlinger med utvalgte rekvisitter, alltid med egen kropp som tyngdepunkt – i helt konkret forstand: hun har en stor kropp som går langt utenpå det tradisjonelle skjønnhetsidealet, og hun nøler ikke med å vise den fram i all sin velde og fylde.

Normene brytes

Hvorfor foreldre raste, ble aldri helt klart; i et innslag i Dagsnytt 18 sa en foreldrerepresentant at det hadde vært greit «hvis det var en normal posering».

Iiu Susiraja, «Fra utstillingen Dry Joy».

Problemet er antakelig todelt: først at lærerne ikke satte seg inn i utstillingen på forhånd, for å kunne gi elevene en god kontekst; og dernest at Susiraja så totalt bryter med gjengse normer for framstilling av lettkledte kvinner. Vårt gjennomseksualiserte samfunn tillater langt mer enn det vi ser i hennes bilder. Men så er hun altså en svært overvektig kvinne som insisterer på å posere med alt sitt fett, alle sine valker. Øyenslysten byttes ut med visuell motstand.

Susiraja bilder framstår umiddelbart som alternativer til selfies hvor det å vise seg fram som vellykket, vakker og pen i tøyet, er viktig. Her blir hun en sterk motstemme, med interessante virkemidler: lyset i bildene er flatt, som i glatte reklameplakater; rekvisittene er hverdagslige, men bruken av dem gjør motivene absurde. Et par eksempler fra kunsthistorie og samtidskunst kan belyse dette.

Tomheten vises

Først hollandske Erwin Olaf, som i sin serie «Chessmen» fra 1988 bl.a. bruker en svært overvektig kvinnelig modell i fotografier som er fullstendig gjennomarbeidet og silkemykt lyssatt. Slik balanserer han et grotesk innhold med en estetisk vakker form. Hvert bilde er formfullendt. Hos Susiraja er den estetisk vakre formen fraværende, og fotografens blikk ser ikke motivet utenfra, men er selv midt inne i det; og dermed rykkes motivet mer umiddelbart mot betrakteren. En nøkkel ligger i ansiktsuttrykket: hun skaper ingen karakter, men framstår som helt tom, uttrykksløs. Vi ser et slags eksistensielt tomrom som fylles med trivielle og banale gjenstander, en overflod av ikke-definerende objekter i våre liv, som Susiraja løfter fram som om de likevel skal definere henne som kvinne og menneske.

Erwin Olaf, Fra serien «Chessmen», 1988.

Den andre referansen er Richard Hamiltons banebrytende collage fra 1956, «Hva er det egentlig som gjør dagens hjem så annerledes, så tiltrekkende?» Det er tidlig popkunst som lett ironisk skildrer velstandens overflod i hjemmet. Jeg ser en direkte linje fra Hamiltons bruk av hjemlige gjenstander her og Susirajas tilsvarende, parodiske bruk i sine bilder. Hun leker med popkunstens konvensjoner og stiller spørsmål om også kvinnekroppen skal være en glatt rekvisitt i overflodssamfunnet vårt, eller om det faktisk finnes rom for dem med annerledes kroppsfasong.

Richard Hamilton, «Hva er det egentlig som gjør dagens hjem så annerledes, så tiltrekkende?», collage 1956.

Absurditeten hylles

Gjenstandene hun bruker er knyttet til tradisjonelle kvinneroller – til mat, renhold, sex og utseende. Med dem antyder hun en stivnet overflod så stor at det slett ikke er plass til kroppen hennes i stereotypiske forestillinger om et vellykket hjem; men hun sprenger seg vei likevel, og sier: Her er jeg! I dette vil jeg ikke være fanget! Her spiller Susiraja på det absurde i motivene. Kanskje er dette et særegent trekk i finsk kunst – fra Ari Kaurismäki, som i sine filmer portretterer mennesker i samfunnets ytterkant, men som i absurde situasjoner likevel finner et skjørt fotfeste langt der nede i melankolien – til fotografen Kapa (Martti Kapanen), som i serien «Finds in Time» (1986 – 1990) iscenesetter primitive skikkelser med merkelige rekvisitter i lakonisk formede motiver som ser ut som herpede oldtidsfunn. Surrealisme, finsk stil.

Kapa, Fra serien «Finds in Time», 1986 – 1990

Her, i dette finske landskapet, plasserer også Susiraja sin kunst. Den er patetisk, humoristisk, desperat og varmt menneskelig. Og den protesterer mot det stereotypiske kvinnesynet som alltid virker begrensende, innskrenkende. Hun bretter ut kroppen sin og fyller et annerledes billedrom.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. 18-åring mistet lappen etter å ha kjørt i 131 km/t på Motorveien

  2. Vil kaste Bandidos ut fra hus i Hillevåg

  3. Turistforeningen fra­råder populær tur ved Lysefjorden

  4. De lo av den trange T-skjorten og den enorme pyjamasbuksen

  5. Med to ord fikk han en samlet norsk samfunns­elite til å innse korona-alvoret

  6. Mangemillionær fra Stavanger impulskjøpte sørlandshytte til 19 millioner: - Jeg likte det jeg så

  1. Utstilling
  2. Kunstanmeldelse
  3. Overvekt