Frihet framfor alt

Etter forrige turné var 72-åringen utslitt. Pønkens gudfar følte for å gjøre ting annerledes.

Publisert: Publisert:

Iggy Pop tar det roligere på soloalbum nummer 18. Foto: Rob Baker Ashton

Grade: 4 out of 6 stars

Iggy Pop: «Free» (Caroline)

Resultatet er hans mest tilbakelente plate i en karriere som strekker seg et halvt århundre tilbake.

Da kvartetten The Stooges ga ut sitt selvtitulerte debutalbumet i 1969, var det et varsel om hva 70-tallet ville bringe. Det som ved utgivelsen ble kalt garasjerock, har i etterkant fått navnet protopunk. Den originale pønken.

Det var flere ting som førte fram mot pønken, men de tre første albumene til The Stooges var en vesentlig del av det. Vokalisten Iggy Pops energiske og aggressive opptreden har siden gitt ham navnet Godfather of punk, og han har mer eller mindre holdt dampen oppe gjennom mer enn 50 år.

Ser du på salgstallene, har han likevel aldri vært blant de store navnene. En 19. plass for albumet «Blah-blah-blah» i Storbritannia i 1969 og en 72. plass for «The idiot» i USA i 1977 var topplasseringene på de tyngste listene – før forrige plate.

Iggy Pop på Montreux Jazz Festival i fjor sommer. Foto: Valentin Flauraud/AP/Scanpix

«Post Pop depression» sendte ham helt opp til femteplass i Storbritannia og til nummer 17 i USA. Det førte til en rekke konserter. Suksessen fjernet den kroniske usikkerheten som hadde plaget ham i lang tid, men samtidig merket han alderen.

Eller som han sier det: Jeg hadde lyst til ta på solbriller, snu ryggen til og gå min vei.

Iggy ville være fri. Frihet er bare en følelse, men det er en følelse som betyr alt. Mer enn lykke og kjærlighet, mener han.

Albumet oppsto fra dette. En plate som bare skjedde ham og som han lot skje.

Er du ute etter mannen bak «I wanna be your dog», «Search & destroy» eller «Lust for life», kan årets sanger være vanskelige å svelge. De har mer til felles med åpningskuttet «Break into your heart» fra forrige album.

«Loves missing» minner oss i tillegg om at han hadde et mangeårig samarbeid med vennen David Bowie, som startet da Bowie var medprodusent på Stooges-albumet «Raw power» i 1973. En flott sang, og den mest «Iggy-aktige» her.

Han åpner med det korte tittelkuttet «Free»: Svevende lyd fra jazztrompetist Leron Thomas og ordene I wanna be free.

Deretter følger nevnte «Loves missing», før vi får «Sonali». Mer jazztrompet og et annerledes singlevalg i forhold til «James Bond» som fulgte i forveien. Det er sistnevnte som er den fremmede fuglen med sitt luftige preg av fransk 60-tallspop og et komp som starter med en ensom bass.

She wants to be your James Bond

She might stand in your way

But still she'll save the day

«Dirty Sanchez» åpner med trompeten til Thomas i meksikansk modus. Han er bedre på den enn han er på teksten han har skrevet.

Platens andre instrumentalist er Sarah Lipstate alias Noveller, kjent for å utvide grensene for hva du kan gjøre med en gitar.

«Glow in the dark» er Iggy i sitt dypeste leie før han lar instrumentene overta med sitt jazzpreg. Saktegående «Page» høres ut som om den vil si oss noe viktig.

På «We are the people», et dikt av Lou Reed, blir snakkesyngingen til ren snakking.

Dylan Thomas-diktet «Do not go gentle into that good night» er noe The Moody Blues kunne avsluttet med da Iggy ga ut sine første plater. Han har derimot én sang til på lur, og «The dawn» er mer i samme stil.

«Free» er en mørkere og saktere Iggy Pop enn vi er vant til. Han er fortsatt best når han nærmer seg rock og pop, men det skimtes noe fascinerende i skyggene.

Beste spor: «Loves missing», «James Bond».

Publisert: