Fryktelig fint fransk orkester

Det franskeste, og noe av det fineste, jeg har hørt på veldig, veldig lenge.

Publisert: Publisert:

Fint Fransk Orkester er Eva Bjerga Haugen, Dominique Brackeva, Johan Egdetveit, Andreas Barsnes Onarheim og Theodor Barsnes Onarheim.

  1. Leserne mener
Grade: 5 of 6 stars

Fint Fransk Orkester er basert i Nordens... Lyon?, Stavanger, og består av Eva Bjerga Haugen (vokal/tangenter), Dominique Brackeva (vokal/trombone), Johan Egdetveit (trekkspill), Andreas Barsnes Onarheim (gitar/vokal) og Theodor Barsnes Onarheim (kontrabass). Det er en fryktelig kompetent gjeng, og de har i all korthet laget en fryktelig fin plate.

Vi har hørt Eva Bjerga Haugen synge veldig mye fint før. Bossa nova, jazz eller hva det nå har vært. Men har hun noen gang vært mer hjemme enn her? Jeg tror ikke det. Hun låter i alle fall som reint gull. Vokaljobben deler hun forresten med Dominique Brackeva. Hans litt mer uhøvla vokal er en fin kontrast til Fløyel-Bjerga Haugen. Han byr for eksempel på en fyrrig hjertesmertetango, «El Tango Del Amor», og på veldig mye fint trombonespill.

Fint Fransk Orkester spiller chansons og cabaret-musikk, med innslag av string-swing og rike deler hjerte og smerte. I hovedsak har de skrevet musikken selv, men de låner også litt fra Serge Gainsbourg, Charles Trenet og Django Reinhardt, både konkret og som inspirasjon. De gjør for eksempel en finfin versjon av Reinhardts hurramegrundtnummer «Belleville», der trekkspiller Johan Egdetveit og gitarist Andreas Barsnes Onarheim får rase fra seg. Så slentrer Dominique Brackeva seg gjennom Serge Gainsbourgs «Black Trombone» på sjarmerende vis. Bjerga Haugen har sine glansnummer på den cool jazz-aktige «Silence» og flotte «Sérénade».

Vi vet fint lite om hvordan det var å sitte i de franske salonger for 50–60–70–80 siden, men Fint Fransk Orkester klarer å mane fram en veldig fin følelse av hvordan det kan ha vært. De byr på en oppdatert, oppfinnsom og veldig fin versjon av noe fordums, ispedd fine elementer fra vår tid. «L’Indifférence» er det form for hiphop som sniker seg inn, noe som låter litt kårni og litt fint.

Albumet ebber ut med nydelig, tålige harmonier i det orkesteret har lekt tilbakeholdent med Charles Trenets «Verlaine». Da har du hørt et flott, fantasifullt, vellaget og rett og slett knallfint album fra det aller franskeste orkesteret utenfor Frankrike.

Publisert: