Den ignorerte

BOK: God, moden og reflektert debut om selvoppofrelsens yttergrenser i møtet med talentet.

Publisert: Publisert:

Aftenbladets anmelder liker Ellen Rømmings debutroman «De ufullendte». Foto: Vigmostad Bjørke

  • Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 5 of 6 stars

Ellen Rømming: De ufullendte. Roman. 201 sider. Vigmostad Bjørke.

I Ellen Rømmings (f. 1964) gode debutroman, «De ufullendte», som viser til Schubert, møter vi søstrene Ingrid og Maria, som deler en lidenskap for klassisk musikk og en interesse for stjernefiolinisten Simon Maier, som de har vært på utallige konserter med rundt om i Europa.

Ingrid er en talentfull pianist med en lovende karriere foran seg; oppmuntret av faren, som selv er fiolinist, og heiet fram av moren, som er diplomat i New York. Jeg-fortelleren Maria derimot føler seg som en tilskuer i sitt eget liv, hun er usikker, sjenert, innadvendt og oppofrende, utilpass i de fleste situasjoner livet plasserer henne i, og et produkt av farens passivitet og morens kjølighet. «Jeg var ingen, jeg fantes ikke,» sier hun et sted.

Etter som Ingrid hemmes stadig mer av en gryende sykdom, oppgir Maria seg selv for søsterens skyld. Forfatteren kamuflerer forresten Ingrids egentlige lidelse for leseren på en svært elegant måte.

Dette usympatisk selvopptatte og krevende som først pianisten og siden pasienten Ingrid bruker for å hemme, binde, begrense og knytte Maria til seg, er svært godt skildret. Som lillesøster og «umusikalsk» er Maria ignorert og liksom ikke å regne med, alt sammen handler om å dyrke og pleie det store talentet, eneren Ingrid.

Som en liten motvekt til dette har Maria farfaren i Narvik, som er krigshelt og fisker og bare har forakt til overs for kunstnere. Og Maria selv er også en talentfull pianist; hun gjør bare ikke noe vesen av det. Der foreldrene og søsteren taler om «følsomme» tolkninger og «lidenskapelige» fremføringer av klassiske musikkstykker, er det Maria som representerer den egentlige mellommenneskelige varmen og omsorgen.

Sobert, stilsikkert og subtilt avdekker Rømming de skjøre, såre og til dels kompliserte mellommenneskelige mekanismene som kommer i spill. Det er skrevet mye godt fra dette miljøet før, f.eks. Lars Amund Vaage, Odd Klippenvåg og Eivind Buene, og et gjennomgangstema er jo gjerne det forfeilede og disharmoniske, det Bernhard kaller «Havaristen».

Også Rømmings roman er på ett nivå en fortelling om hva det koster ikke å lykkes, og sannsynligvis får vi stadig flere slike fortellinger etter som generasjon prestasjon modnes og ser reflektert tilbake på sitt jag etter vind.

Publisert: