Denne gangen er det virkelig vakkert

Det 12. albumet er blant bandets mest gjennomført fine.

Stuart A. Staples er frontfigur i Tindersticks. Foto: Richard DUMAS

  • Geir Flatøe
    Geir Flatøe
    Journalist
Publisert: Publisert:

Grade: 5 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Tindersticks: «No treasure but hope» (City Slang/Playground)

Det er passende at Tindersticks åpner sitt 12. studioalbum med en sang kalt «For the beauty». Siden debuten i 1993 har de stort sett gitt ut ting som kiler øregangen, men neppe mer gjennomført enn denne gangen.

– Jeg følte at vi trengte å gjøre noe meningsfullt, sier frontfigur Stuart A. Staples om platen.

For så vidt en snodig ting å si, for det er vel hva man vanligvis føler behov for. Om man da ikke har sunket sammen i godstolen etter en slitsom dag.

Det han visstnok mener å uttrykke, er behovet for å grave dypere enn vanlig. Til kjernen av hva Tindersticks er.

Det er gjort ved å jobbe raskt i studio. Alt var ferdig i løpet av fem uker, inkludert fem dager livespilling i et studio i Paris og en dag i London til å få på plass strykere og blåsere.

«For the beauty» åpner med pianoet til Dan McKinna. Vokalen til Staples smyger seg inn, og gitarist Neil Fraser og trommis Earl Harvin er ikke dem som ødelegger stemningen.

Tempoet økes i «The amputees» uten at det kan kalles spesielt raskt. Refrenget er kort og greit: I miss you so bad.

Foto: Richard Dumas & Suzanne Osborne

«Trees fall» er mer ettertenksom, en sang som sakte øker i styrke.

Singlene fra albumet så langt er «The amputees» og «Pinky in the daylight». Førstnevnte har som sagt et enkelt refreng, og sistnevnte er heller ikke vanskelig å synge med på: Pinky in the daylight, crimson at night. Yeah, I love you.

Myke strykere og søt koring gjør det fristende å stemme i mens gitaren reflekterer lyden av milde sommernetter i varme strøk.

Staples har kalt den sin eneste, rendyrkete kjærlighetssang – med refrenget skrevet på dekket av en gammel, blå ferge mens solduken blafret. En enkel kjærlighetsang i en komplisert tid, dedikert til kona Suzanne.

Refrenget er fint i all sin enkelhet, men verset tipper over:

Silvery in the moonlight

Like the sky and the sea

I'm standing at your shoreline

An ocean at my feet

«Carousel» tar prisen som det mest stillferdige kuttet på platen, noe som krever en del her.

«Take care in your dreams» får heller ikke pulsen til å banke. Det er greit nok, men side om side med «Carousel» blir det til sammen åtte litt for lange minutter.

«See my girls» bryter med dette når Staples begynner å resitere teksten, og det er noe han kan.

Den mørke crooneren vender tilbake på far/sønn-fortellingen i «The old mans gait», og Staples spanderer litt snakking her også. Mot slutten virker det om han er redd for at sangen skal gå i stykker; så varsomt behandles den.

«Tough love» gynger mykt og soul-aktig før den øker i kraft, og Bryan Ferry ville garantert likt å synge denne.

Vi avslutter som vi begynte; med et ensomt piano. Denne gang er det tittelkuttet «No treasure but hope» vi får. Til forveksling likt åpningen, men enda roligere.

Tindersticks har levert en vakker plate med et par sanger som fortjener en plass blant bandets beste, men også et par som kan hoppes over. Den burde uansett tilfredsstille fans som fortsatt regner debuten i 1993 som et av britisk pops bedre øyeblikk.

Beste spor: «For the beauty», «The amputees», «Pinky in the daylight», «Tough love».

Publisert:
  1. Anmeldelse
  2. Plateanmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. Elevar frå Finnøy byter til kristen privatskule på grunn av mistrivsel

  2. Laget fikk tung beskjed. Like etter smalt det igjen: – En sjokkopplevelse

  3. Norge-rival sendte varsku

  4. Fire nye smittetilfeller i Sandnes, to i Stavanger

  5. OL-sølv til Borch: – Et rotterace

  6. Bilfører var ruset på narkotika og alkohol