Outsidere på norsk jord

BOK: Troverdige portretter av iransk kvinne i norsk eksil og sprøytenarkoman hore.

– Aller mest interessant er denne personlig fargete «romanen» ved at den prøver å påvise slektskapet mellom innvandreren og den prostituerte, skriver Aftenbladets anmelder om Lily Bandehys «Smaken av kirsebær».
  • Steinar Sivertesn
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Lily Bandehy: Smaken av kirsebær. Roman. 185 sider. Solum Bokvennen.

«Smaken av kirsebær», den sammensatte, sympatiske teksten til Lily Bandehy, født 1949 i en iransk landsby, siden 1988 bosatt i Norge, rommer forfatterens sjølbiografi i konsentrat. Gjennom en rammefortelling lagt til et seks måneder langt opphold på en ikke-navngitt øy tar hun i jeg-form utgangspunkt i barndommen sin, preget av omsorgsfulle foreldre og et muslimsk nærmiljø. Siden blir hun politisk opposisjonell i sjahens og ayatollah Khomeinis totalitære Iran, for så å bli fengslet og dømt til livsvarig eksil, før hun havner i Oslo og utdanner seg til psykiatrisk sykepleier.

Inni denne tilbakeskuende innvandrerrapporten knyttet til iransk kultur og historie fins i tillegg til erfaringene hennes fra Norge fortellingen om Veslemøy, det forsømte, voldsutsatte barnet som blir sprøytenarkoman hore på strøket i Oslo. En høgdramatisk lidelseshistorie som Lily er i stand til å formidle fordi hun i jobbsammenheng oppnår Veslemøys tillit, mottar den prostituertes notater og lar hennes nakne, narkosjargongklingende, røffe jeg-stemme nedfelle seg i en sjølbiografisk fortelling som utfyller den pensjonerte sykepleierens egen tenksomme minnekatalog skapt i spennet mellom Iran og Norge

Lilys og Veslemøys personlige livshistorier er perspektivrike, ja, tidvis gripende - om ikke direkte originale eller overrumplende - hver for seg. Den ene fordi den særlig minner oss på demokratilengselen i et diktatur, og avdekker intoleransen knyttet til kvinneundertrykkende, islamistiske dogmer fortolket av hykleriske, maktkåte imamer, den andre fordi den nyanserer oppfatningen av hva det vil si å være tung heroinmisbruker, hore på gatenivå, aggressiv knivraner, kvinnelig fengselsfugl.

Men aller mest interessant er denne personlig fargete «romanen» ved at den prøver å påvise slektskapet mellom innvandreren og den prostituerte - som ikke akkurat tegner et bilde av yrket sitt i pakt med kvinnegruppa Ottars fasit. Ingen av dem blir fullt og helt akseptert av storsamfunnet. De deler et utenforskap som sårer og svir og gjør dem til evige outsidere på norsk jord.

På sitt beste former Lilly Bandehy poetiske, emosjonelt ladde linjer som dette: «Far trodde at regnet var «Guds tårer», og jeg trodde at snøen besto av knuste hjerter. I landet hvor tårer fryser til is og blir liggende på bakken til langt utpå våren, traff jeg Veslemøy, denne kvinnen med verdens eldste yrke som ingen i mitt hjemland nevner ved navn.»

Andre steder skjemmes språket av sviktende preposisjonsbruk («for en grunn») eller feil anvendelse av «da» og «når», i tillegg til at vi finner visse snublende verbalformer, som i uttrykket «latet som» i stedet for «lot som». Eller hva med «da hadde jeg ikke trengt å flyktet»?

Publisert:
  1. Roman
  2. Anmeldelse
  3. Litteratur
  4. Bokanmeldelse
  5. Bøker

Mest lest akkurat nå

  1. Harald Espedal: – Han så de store sammenhengene i samfunnet og evnet å tenke langt fram i tid

  2. Trafikkulykke i Sirdal

  3. Inger-Tone var 33 år da hun fant ut at foreldrene hentet henne i Sør-Korea uten lov

  4. Ingve Bøe om Bodø/Glimt: – Det holder ikke i Stavanger

  5. – Vi trenger ikke noe ekstra fra kommunen. Vi vil bare beholde skolen vår

  6. Her leter Lobna etter en pale­stinsk kjæreste til broren på Ålgård