Heia Mods

KONSERTANMELDELSE: Lørdagens Mods-konsert var først og fremst et bevis på at Mods ikke eier seg selv, men er fullstendig overtatt av folket. Og så har du Froddien då. Og Belinda.

Mods, klokka 22.50, lørdag kveld. Takk for nå.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Mods, Viking Stadion, lørdag kveld. Publikum: 24.000, spilletid: 1 time, 50 minutter.

Hvis du ikke var på stadion lørdag kveld vil du ha vondt for å tro rapportene. Det er umulig å gjenfortelle den euforiske stemningen, allsangen og de elleville tilstandene som oppsto da Mods sveivet igang maskineriet. Folk koste seg altså sånn at vi en stund var redde for at hele Stavanger skulle implodere. I så fall ville folk dødd lykkelige. En anmeldelse er i denne sammenhengen noe av det minst interessante, men jeg fikk lønn for å være der, så vi lar det stå til. Og siden media har et rykte å opprettholde, starter vi med det negative.

Morten Abel og Mods’ aller nærmeste fans.

Vi kommer ikke unna at Mods, uansett god form, innsats og folkemedvinden i ryggen, har et begrensa repertoar. Hvor mange sanger de har som virkelig er god, det strides de lærde om. Fasiten er, i all ydmykhet, sjølvsagt, at de har en god håndfull. Nå er vi over på det positive! Åpningen, «Gje meg litt merr», er frisk og fin med sine drivende gitarriff og desperate ungdomsforelskelse. «Bli med oss» er en naiv og effektiv sak som fungerer i sin enkle rett-fram-blues-rock-form. Bandet spiller tett og fint og en for kvelden energisk Morten Abel pisker opp stemningen (som om det var nødvendig). Så går det vitterlig nedover. «Fint at du kom», «Et år e gått», «Reisen» er kanskje sanger med litt større ambisjoner enn «Revansj»-materialet, men de mangler samtidig det som gjorde Mods til...vel, Mods. «Amerika» er hakket bedre. Denne versjonen er opphakka og går sakte mot mål, litt som Viking. Greit nok.

Froddien, mirakelmannen.

Avdelingen med mirakelmannen Froddien og Ensemble-sanger er glimrende. Under medleyen med «Fingen», «Kvellen», «Foggel» og «Trega deg igjen» er Froddien høyt og lavt og synger slik bare han kan. Energisk, teatralsk, sprøtt og fra fuglekvitrende spinkelt til bulldosertungt i løpet av samme strofe. Ensemblet spiller Ensemblet best, og fire gitarer har aldri vært nødvendig når Anders Bru har stilt med én, men som konserttriks er dette fabelaktig.

Froddien, og skonå te Froddien.

Etterdønningene av Froddiens kraft hjelper på når neste avdeling med Mods-fyllstoff kommer. «Livets roulette» og «Militæret» er ok, men først og fremst mørtel i muren. «Belinda», oppstæsja med blåserekke og korister, er aldeles fryktelig. I rettferdighetens navn skal det sies at absolutt alle andre på stadion syntes det var fantastisk. Mange har tatt feil på likt før.

De dette egentlig handler om.

«Eg vil hjem» og «Revansj» er plutselig finfin 1981-rock igjen, slik Mods var, og gjør en ganske god jobb med å gjenskape. Det er ryddigere nå, litt for ryddig. Rockehåret er erstatta med hatt, noe av råskapen med blåsere og korister, men det funker. På sitt beste er de lyden av evig ungdom, av øl-jekking, skoletrøtthet, voksenfrykt, sex, røyging og råkk, en uslåelig identitets-greie for alle som deler dialektå - og litt ned til Madal og opp til Tysnes.

Morten Abel, sirkusdirektør.

Vi som noterte merket forresten litt feil og mangler her og der. Det står for eksempel i Mods-loven at det skal være munnspill på «Tore Tang»-introen. Og hovedinnvendingen, nå som for fem år siden, er denne: De har ikke 1 time og 50 minutter med godt stoff. Nok til å fore folkebeistet, som jo er hovedmålet, men ikke nok til å komme over den musikalske lista uten noen riv.

Men nå handler dette om mye, mye mer. Vi skal huske det.

Heia Mods.

Ble vi noe klokere på Mods-fenomenet av dette? Nei. Alle tar feil og alle har rett. De som synes Mods-konsertene var verst, de var aldri på stadion. De som var det eeeeeelsket det. Et tørt forsøk på å musikkanalysere det er nesten litt fånyttes, for det handler om så uendelig mye mer. «Tore Tang» er ikke en sang, men en følelse. «Meg må du hilsa på» er russekortet til folk flest. «Me to går alltid aleina» er heller ikke en sang, men en kollektiv stavangerfortelling. Mods er større enn seg sjøl. Det er, på godt og vondt, overlatt til folket, og folket gjør med det som de vil.

Les også

  1. Reporter Leif Tore Lindø fulgte Mods-festen minutt for minutt

  2. Les anmeldelsen av Mods-konserten - låt for låt

  3. – En drøm går i oppfyllelse

  4. Hvor mye kan du om Mods?

  5. Slik ble Mods-comebacket mulig

Mods’ hovedeiere.
Publisert:

Mods

  1. Ska du ha merr Mods nå, må du synga sjøl

  2. Bjørn Christian fra Sandefjord: - Jeg kan alle Mods-sangene

  3. Se bildene fra Mods-konserten i Spektrum

  4. Er det noe Mods-entusiasme i Oslo?

  5. Mods inntar Oslo Spektrum

  6. Slik ble Mods-comebacket mulig

  1. Mods
  2. Konsert
  3. Konsertanmeldelse
  4. Musikk