ROMAN: Når oversetteren kommer imellom

Ikonisk øst-afrikansk roman maltraktert på norsk. Terningkast fem til romanen, terningkast én til oversettelsen.

Ngugi wa Thiong`o ga ut «Elven som skiller» i 1965. Nå er den ikoniske boken ute i en norsk oversettelse Aftenbladets anmelder er svært kritisk til.
  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6
Grade: 1 out of 6
icon
Denne artikkelen er over fem år gammel

Ngugi wa Thiong’o: Elven som skiller. Roman. 254 sider oversatt av Reidulf Molvær. Bokvennen.

Det har rent mye vann i havet siden denne boken kom ut i 1965. Når den et halvt århundre forsinket nå foreligger i norsk utgave, er det all grunn til å minne om Ngugis «The River Between». Den var et av de første øst-afrikanske eksemplene på det som i en europeisk tradisjon oppfattes som moderne afrikansk skjønnlitteratur, på samme måte som Chinua Achebes «Things Fall Apart»/«Mønsteret rakner» var det i Vest-Afrika.

Slik Achebes roman handler om det tradisjonelle samfunnets møte med europeisk imperialisme i form av misjon, administrasjon og landnåm, skildrer James Ngugi (som han den gang kalte seg) samtidig fra den andre siden av Afrika hvordan kikuyuenes kollisjon med europeiske åndelige og materielle verdier opplevdes og forløp. Begge romanene er blant de første i den serien som etterhvert skulle vokse seg til Heinemanns klassiske African Writers Series (de første årene redigert av Achebe), siden 1960-tallet med hundrevis av titler.

«Elven som skiller» er en enkelt konstruert og enkelt fortalt roman, uten nøyaktig tidfesting lagt til forrige århundreskifte da europeerne bit for bit bemektiget seg landet, med misjon, styringsverk og fysisk makt: Hovedpersonen heter Wayaki. Etter at hans gamle far tok ham opp på et høyt punkt i landskapet og minte ham om de første kikuyuer og innprentet forpliktelsen til å være tro mot skikker og samfunn, utvikler Wayaki seg til en leder for mange.

Han følger farens strategi, som går ut på å komme på høyde med den hvite manns kunnskaper og innsikt – veien gir seg gjennom misjonsskolene – samtidig som man styrker og bevarer bevisstheten om egen livsstil og verdensforståelse. Familien hans bor på den ene siden av tittelens elv; den andre domineres av de omvendte kristne som i sin nyfrelste fanatisme frasier seg alle gamle ritualer og praksiser.

Nå mener Wayiki at det går an å ta det som er verdt å ha fra alle, slik at tittelens livgivende elv Honia, som aldri går tørr – navnet betyr helbredelse eller ta-tilbake-til-livet, kan forene hele kikuyufolket. Etter å  ha gått på misjonærenes skole for å avlure dem kunnskapene deres, blir han selv lærer, oppretter en rekke skoler i bushen, og blir en berømt, omtykt og hedret mann. Men det går lenge før han må innse at skolegang alene ikke tar en noe sted, her må politisk organisering til. Men da er den bedrøvelige slutten for en velmenende og naiv mann nær – like naiv i kjærlighet som i stammefellenes intrigemakeri.

Alt konsentreres om kikuyenes riter og den omskjæringen som markerer overgangen til voksenlivet, slik de to døtrene til den kristne Joshua forholder seg til den. Den ene trosser sin far og lar seg omskjære. Det dør hun av. Den andre er lydig, men forblir derfor i folks øyne uakseptebel som Wayakis kone, og gjør ham til forræder om han ekter henne. Konfliktene er uløselige.

Lest i ettertid er kanskje ikke «Elven som skiller» en «stor» roman, men ikonisk og forbilledlig klassisk og klar som demonstrasjon av det dømte møtet mellom hevdvunne livsformer og aggressiv vesterlandsk imperialisme. Bare så synd at denne norske utgaven gjør Ngugis litteraturhistoriske verk en bjørnetjeneste, på grensen til overgrep:

Det skurrer allerede på de første sidene, og det blir verre etterhvert. En parallellesing mellom min utgave av «The River Between» (11. opplag, African Writers Series 1974) og «Elven som skiller» viser at Ngugis opprinnelige verk har vært utsatt for maltraktering. At språket ofte er klosset, kluntet og arkaisk med, er nå så, men her er direkte feil- og misvisende oversettelser («a passionate commitment to the moral truths» betyr ikke «en lidenskapelig formodning om den moralske sannheten»), en hang til egne tillegg («The ridges slept on.» blir til «Høydedragene, menneskenes hjem, sov sin søte søvn») – andre antakelig ment å forklare saker og ting for antatt ukyndige nordmenn (55, 137), samt en mengde adjektiv som ikke hører teksten til (på samme side blir «his hopes and desires» til «dunkle forhåpninger og begjær»; «his heart» til «hans innerste vesen»).

Det virker alt annet enn «innerlig» midt oppe i Ngugis eget konkrete, enkle, konstaterende språk, inniblant like sårt naivt som Wayaki selv i følelse og tanke, kjærlighet og politikk. «Elven som skiller» er en omskrivning, ikke en oversettelse av «The River Between».

Publisert: