Ubehaget i litteraturen

Denne enestående romanen om grove overgrep tvinger oss til å reflektere: Hvordan kan skildringer av det hesligste bli praktfull litteratur?

Nederlandske Marieke Lucas Rijneveld betrakter seg som både kvinne og mann og føyde til mellomnavnet Lucas i en alder av 19 år.
  • Anna Kvam
    Anna Kvam
    Skribent
Publisert: Publisert:
Grade: 6 out of 6

Marieke Lucas Rijneveld: «Min kjæreste skatt». Roman. 300 sider. Oversatt av Hedda Vormeland. Solum Bokvennen.

Handlingen i Marieke Lucas Rijnevelds tredje utgivelse finner sted på den samme nederlandske landsbygda som i hans forrige bok «Kveldens ubehag» (2018). Den romanen fikk den internasjonale Bookerprisen og behandlet et barns sorg.

I «Min kjæreste skatt» er en dyster scene satt igjen. Vi følger en dyrlege i førtiåra. Han har kone og barn og jobber blant distriktets kvegbønder. Romanen kretser rundt sommeren 2005, noen år etter den forferdelige munn- og klovssykekrisen. Hverdagen har kommet noenlunde i vater igjen, etter at dyrlegen måtte bruke arbeidstiden på å «sanere» hele besetninger.

Mareritt fra kriseårene og hans egen barndom forfølger ham, og i løpet av sommeren eskalerer de i takt med at han forelsker seg i en bondes 14 år gamle datter. Hun – et bekreftelsessøkende vesen på ungdommens terskel – blir hans «kjæreste skatt», «himmelske utvalgte», «smånymfekroppen». Dette er ikke en bok man går til for å lære om det gode og vakre. Rijneveld behandler grenseoverskridende tilbøyeligheter som går i arv, viser barnets utsatthet, gir innblikk i et overgrep som utvikler seg over tid.

Men en bok trenger ikke være oppbyggelig for å være god. Og her presenteres vi for en eksepsjonell språkfølelse, som viser seg allerede i første setning: Kjæreste skatt, jeg sier det like greit rett ut: Den stedige høysommeren burde jeg ha fjernet deg som en byll fra sålelærhuden med en hovkniv.

Deretter suges leseren inn i et univers hvor dyrlegen forteller om forbrytelsens gang, etter at den er blitt kjent for rettsvesenet. I et språk til å bli andpusten av eltes hans lengsler inn i jentas fantasiverden, inn i musikken og litteraturen han introduserer henne for, tegner bildet av den skadelige nærheten mellom de to, som ofte ispes gårdslivets bilder: Jeg hadde smøget meg inn i skrotten på deg som en leverikte.

Det er en fortelling om rabiat lidenskap, om en mann som først i ettertid erkjenner sårbarheten hos begjærsobjektet fullt ut: Den gjenstridige sommeren lå du som en kalv i seteleie på mine sykelige lengslers fødestue.

Slike formuleringer etterlater ikke tvil om at Rijneveld igjen bør være kandidat til Bookerprisen. Oversetter Hedda Vormeland skal ha sin del av æren for at denne litteraturen blir tilgjengelig på norsk.

Men hvordan forholder vi oss til kontrasten mellom Rijnevelds poetiske anlegg og grufullheten i historien han forteller? Som Jonas Hansen Meyer klokelig skriver i sin anmeldelse for NRK, balanserer forfatteren på en knivsegg når han gjør «vakker poesi av et overgrep». At romanen lander trygt, er – vil jeg hevde – fordi de poetiske kvalitetene ofte nok ikke er vakre, men gjenspeiler grenseoverskridelsene dyrlegen begår. Når begrepsbruk fra gårds- og kvegdriften lekker inn i omtalen av den skakke relasjonen, etableres et intenst ubehag på setningsnivå. Leseren får aldri drømme seg vekk i et formspråk som tryller en vekk fra historiens realiteter.

Meyer griper også dette når han slår fast at verket blir en «poetisk og pervers smørje». Men jeg vil også føye til at Rijneveld ikke bare byr på kontrasten mellom formens praktfullhet og historiens gru. Ofte er det vel så effektivt når forfatteren tar i bruk en forflatet og refererende stemme: «du var så naiv og uforstilt», «du var så forsvarsløs», «jeg kjente at du krympet deg av smerte», og «jeg forkvaklet deg helt».

Slike byråkratiske gjengivelser av brutaliteten blir en viktig motvekt til billedbruken i skildringen av dyrlegens lengsler, som vi får komme helt til kjernen av. Men summen av de ulike språklige registrene gjør at leseren aldri slippes helt løs i den samme forblindede galskapen. Romanen er sitrende god fordi Rijneveld lar oss se at overgrepet blir vakkert fra én bestemt synsvinkel – overgriperens – uten samtidig å la verket som helhet forskjønne det avskyelige.

Dermed oppleves utgivelsen ikke bare ubehagelig. Jeg tror også den kan være ubehagelig sann.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. God og gripende lesning

  2. Ambisiøst? Ja. Vellukka? Nei.

  3. Et rått innblikk i virkeligheten som barselopprørerne kjemper for å synliggjøre over det ganske land i disse dager

  4. Hvorfor døde kona di, Thor?

  5. Spennende og varm og nydelig og ekkel

  6. Godt om vennskap, farskap og mannsrollen

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse